Shame-Songs of Praise«I think the idea of the leather jacket-wearing, womanising, drug-fuelled rock star should be burned», sa Charlie Steen i et intervju med The Guardian nylig. Selvfølgelig. En kommende rockestjerne i 2018 er nødt til å avfeie hele rockestjerne-myten som ganske idiotisk – avstand til klisjeene er pur nødvendighet om du framstå som frisk og vital. Dessuten har ikke samtidas unge band råd til én kilo kokain, tilføyer bandets trommis i det samme intervjuet.

Shame har selvfølgelig allerede rukket å bli omtalt som Storbritannias mest spennende nye band. Og det er for en gangs skyld fortjent! Måtte de bare unngå å bli korrumpert av klisjeene de fortjenestefullt fnyser av…

Steen er født i 1997, samme år som «OK Computer» kom ut. Jeg kan ta feil, men akkurat nå er «Songs of Praise» det beste rockealbumet som er kommet ut siden da, i hvert fall fra de britiske øyene. Og en like overbevisende formidling har jeg ikke hørt siden «Sources, Tags and Codes» med amerikanske And You Will Know Us By the Trail of Dead. Den kom i 2002.

Fra de første taktene av «Dust on Trial» skjønner du at de fem unge mennene i Shame fra Brixton i sør-London (de er 20-21 alle sammen) mener alvor. Det er så inni hampen tight, tøft og hardtslående, uten et øyeblikk å henfalle til nedslitte triks. Alt er på plass: raseri, sinne, frustrasjon, massiv energi: slike ting som unge rockeband skal utstråle. Riktige doser disharmoni. Litt samme følelse som «Crystal», åpningslåta på Hüsker Düs klassiske «Candy Apple Grey» (1986). Med et duggfriskt gitarcrescendo på slutten.
«Concrete»: Steens og bassist Josh Finertys stemmer roper og svarer: «And is she with you now (no she’s never around,) Is she hearing me (not one little bit). Raise a plucked eyebrow (covered in concrete)» Frenetisk riffing i Echo & the Bunnymen-ånd. Nydelige gitarer druknet i romklang, som kan minne om den tidligste U2-fasen. Og om du lurer: det er et kompliment!

Etter disse to beintøffe innledende låtene, kommer den første virkelig digre forløsningen: «One Rizla». Jeg var solgt på første lytt, avhengig etter to. Enormt refreng, snedig tekst: «Well. I’m not much to look at, and I’m not much to hear. But if you think I love you, you got the wrong idea». Kledd i klassisk, intens engelsk indierock-drakt av det nesten pompøse slaget, anført av en herlig gitarfigur – ikke helt ubeslektet med f.eks. hvordan The Chameleons trakterte gitarene i de opprinnelige postpunk-åra.

Og så, variasjon! Neste låt, «The Lick » kjører skravletekst i versene, primalskrik i refrengene. Vokalist Charlie Steen bruker alle virkemidler, og ikke minst har han skjønt viktigheten av å frasere markant: når han repeterer ørten ganger, og til slutt skriker «I like you better when you’re not around!», tror du på det.

Og da er vi inne på kjernen: overbevisende levering. Låt etter låt bare leverer, og ikke nok med det: vi snakker særdeles smarte tekster, for eksempel om å innse at man selv ikke har allverden å by på, eller om godt voksne mannsgriser og unge damer. «Gold Hole» åpner med noe av det sterkeste jeg har vært borti tekstmessig på mange år:

«He bought her diamonds, He bought her pearls, He made her whisper that she’s daddy’s girl . She wants the money It comes with his cream So she closes her eyes and pretends it’s a dream»

Det er så bra og så rått at jeg siterer hele andreverset også:

«Sweat stains the wrinkles Tongue touches the hole. His wife’s at work and his kids are at school. She feels so dirty She knows that it’s wrong. But she feels so good in Louis Vuitton»

Og DER røyk hele luksusveske-glamouren. gitt. Nitrist, nakent og og befriende relevant. Et band som vil noe, tør å mene noe og samtidig fnyser av ideen om at de selv er betydningsfulle. Ånden fra Replacements, eller Nirvana, om du vil. Svart humor verdt en Mark E. Smith eller Morrissey på sitt mørkeste.

«You say it’s going forwards But I feel it flowing backwards. In a time of such injustice How can you not want to be heard? And I’m trying to exist In a momentary cyst» synger Steen i «Friction» – med erke-londonsk tonering og frasering. Umulig å mislike. Og apropos sarkasmer og humor: Albumtittelen «Songs of Praise» henspeiler på det evigvarende salmeprogrammet på BBC 1, som hadde sin første sending 1. oktober 1961….

Musikalsk plasserer Shame seg i et relativt tradisjonelt landskap. En deilig vegg av gitarer i midten, soloer/riff som skiller seg ut i lydbildet. Steen er erkeklassisk rockevokalist med stor spenn. Trail of Dead er nevnt. Punk-råskap blandet med inspirasjon fra 80-talls postpunk-representanter som som The Fall, The Chameleons, en dose hardcore-punk, som hos danske Iceage, og glimt av det soniske landskapet der vi finner band som Ride, The Jesus & Mary Chain og Sugar/Hüsker Dü.

Jeg tror vi snakker klassiker her – i hvert fall et vesentlig bidrag til å revitalisere engelsk rock. Det er veldig lenge siden sist jeg spilte en helt ny rockeplate fire ganger på rad i rask rekkefølge, av ren iver, begeistring, lyst og glede. Anbefalinger kommer ikke sterkere enn dette.