Mange vil hevde at 80-tallet var et kjedelig musikk-tiår. Og var man blant dem som lot seg blende av MTVs musikkutvalg har de på sett og vis rett.

Men for de av oss som virkelig elsket musikk, var 80-tallet langt bedre enn sitt rykte. For opp av den amerikanske undergrunnen krøp det fram en mengde band som var langt mer opptatt av essensen i musikken enn hvordan de fremstod på TV.

Som for eksempel R.E.M., Gun Club, The Dream Syndicate, Green On Red, Hüsker Dü, Rank & File, Pixies og The Replacemets. Band som har satt tildels dype spor i musikkhistorien.

Når det gjelder The Replacements snakker vi ikke en gang dype spor. Vi snakker grøft på grøft. Nirvana, The Lemonheads, Pavement, Green Day og The Hold Steady er bare noen eksempler på band som har latt seg inspirere av kameratgjengen fra Minneapolis, bestående av brødrene Bob og Tommy Stinson, Chris Mars og Paul Westerberg. En kameratgjeng med en så lystig og eksplosiv innstilling til livet at remmer og tøyler etter hvert ble mer enn frynsete.

Bare tanken på hvor mange øl jeg drakk på 80-tallet mens The Replacements kastet seg ut av høytalerne, gjør meg fremdeles fyllesjuk.

The Replacements første plater var i stor grad preget av låtskriver og frontfigur Paul Westerbergs lidenskap for punk, og da i særdeleshet Sex Pistols «kyss meg i ræva»-innstilling. Men på bandets tredje album, «Let It Be», hadde villstyringene funnet fram til en genial miks av sarte ballader og kompromissløse rockere som skulle bli bandets varemerke. Westerberg tekster, der galskap, humor og tristesse stod side om side, var med på å løfte musikken opp på øverste hylle.

«Tim», produsert av Tommy Erdelyi, aka Tommy Ramone, som først var tiltenkt tittelen «Let It Bleed», fortsatte der «Let It Be» slapp. Faktisk maktet bandet å heve seg enda noen millimeter. Noe som i seg selv er en prestasjon.

På «Kiss Me On The Bus», «Waitress In The Sky» forenes The Beatles og Big Star på en måte som får kroppen til å bjeffe av glede, mens hardtslående og virile låter som «I’ll Buy», «Bastards Of Young>», «Left Of The Dial» og «Little Mascara», sender tankene til både Kiss, New York Dolls, Sex Pistols, Slade (yepp) og en og annen glovarm eksospotte.

Avslutningslåta, «Here Comes A Regular», er Paul Westerberg på sitt beste og mest såre. En sang som setter seg i ryggmargen i det øyeblikket stiften treffer rillene. Westerbergs tilstedeværelse er så ektefølt og troverdig at jeg knapt har hørt maken. En sann klassiker.

Etter «Tim» allierte bandet seg med den gamle mesterprodusenten, Jim Dickenson (Big Star). Et godt valg all den tid «Pleased To Meet Me» ivaretar både sjarmen, gløden og kickass-mentaliteten som preger både «Let It Be» og «Tim». Åpningslåta «I.O.U» er intet mindre enn en orkan og påfølgende «Alex Chilton» (han, ja!) er sammen med de to avslutningslåtene, «Skyway» og «Can’t Hardly Wait», bandet på sitt ypperste. Når blåserne ruller inn sidelengs på «Can’t Hardly Wait», er det bare å slippe taket. Når strykernenoen sekunder senere stryker deg varsomt på kinnet kan du garantert gå på vannet.

Selv om «Pleased To Meet Me» er litt for ujevnt til at det kan spikres «Klassiker» på ytterdøra, er det like fullt et album alle musikkelskere må sikre seg om det ikke allerede befinner seg i platebunken på loftet eller i cd-bunkene som vokser opp som paddehatter overalt i huset.

Påfølgende «Don’t Tell A Soul» er bandets største nedtur. For da villbassene, godt hjulpet av produsenten Matt Wallace, skulle erobre verden, sviktet både motet og låttmaterialet. Den fandenivoldske innstillingen ble skjøvet under teppet, samtidig som det proffe og strømlinjeformede lydbildet sugde trøkket ut av låtene. Det finnes selvfølgelig unntak, som for eksempel «Achin’ To Be», «I’ll Be You» og og «Rock’N’ Roll Ghost», men sammenlignet med forgjengerne, høres «Don’t Tell A Soul» ut som en fislete kinaputt.

The Replacements svanesang «All Shook Down» regnes av mange som Paul Westerbergs første soloprosjekt. Magien i bandet var borte, og selv om de andre gutta stakk innom var det Paul som stod for det meste. Bob Stinson hadde for øvrig falt av lasset allerede etter «Tim».

Når det er sagt; «All Shook Down» er trolig The Replacements beste album. Da det landet i 1990 ble jeg så bergtatt at det tronet øverst på lista da sluttstreken for musikkåret ble satt. Og jeg hadde, i motsetning til musikkmagasinet Rolling Stone, som belønnet plata med to av fem stjerner, selvfølgelig helt rett.

Da jeg hørte «Sadly Beautiful» første gang gråt jeg. En makeløs sang som, godt hjulpet av John Cales (han, ja!) fiolin, slår hull på selveste tomheten. «Merry Go Around»,«One Wink At The Time», «Nobody», «When It Began», «Attitude» og «Torture» er så fengende og deilig skranglete at jeg den dag i dag mistenker de gamle naboene mine for å ha danset nakne på bordet når jeg dag ut og natt inn spilte hull i vegger og tak. Ikke en jævla naboklage på seks intense måneder forteller alt om kvalitetene på «All Shook Down». Og tittellåta? Herre min skaper for en låt!

At Paul Westerberg, etter at The Replacements var historie, har fortsatt med å pøse ut knallskiver får vi komme tilbake til etter at popklikkere i de tusen hjem har sjekket ut den viltre gjengen fra Minneapolis.