BBBB7307-5B7A-4AB0-96EF-3764E3C05F50Her kan du lese del 2 av Popklikks forsøk på å «dekonstruere» indie-begrepet, eller kanskje bedre: vårt forsøk på å beskrive det uforutsigbare ved selve begrepet «indie». I del 1, som du kan lese her, begynte vi med The Byrds og avrundet med The Modern Lovers. Del 2 begynner med en låt fra en kanadisk fyr som har satt dype spor i musikkhistorien.

10. Neil Young: “Cortez the Killer” (1975)

Jovisst var han på stort selskap, etablert supertsjerne og alt det der. Men altså, den slentrende stilen, “left ofcenter”-tilnærmingen til country og ikke minst Neils idiosynkratiske gitarstil er en så essensiell bestanddel i indie-verktøykassa at det ikke er noen vei utenom.

Hvordan hadde for eksempel J Mascis og Built to Spills Doug Martsch hørtes ut om det ikke var for Neil?

Da “Cortez” ble spilt inn, tok det fyr i miksebordet og det siste verset gikk tapt. Neil Young insisterte på å beholde det de hadde, han var ikke så fornøyd med det siste verset uansett.  Atmosfære framfor presisjon – et opplagt indie-paradigme det også.

11. Pere Ubu: «Final Solution” (1976)

Avant-Garage er blant begrepene som ble brukt om dette unikt snodige bandet fra Cleveland, Ohio. Typisk nok for humoren til sanger og bandleder David Thomas, var dette hans eget forslag til journalister som ikke visste sin arme råd når de skulle forsøke å beskrive hva de hørte.  Men det passer bra!

Pere Ubus fjerde singel, utgitt på eget selskap, Hearthan records i 1976, “The Final Solution”, er blant de streitere innslagene i bandets smått bisarre sound. Bob Hund gjorde en utmerket cover av denne på 90-tallet. All støyrock, og særlig den som utforsker de lett dissonante hjørnene av musikken, skylder Pere Ubu en gedigen takk.

12. The Damned: “New Rose” (1976)

De lærde strides, men dette regnes som den første engelske punksingelen. Australske The Saints var noen uker tidligere med et fyrverkeri av en punklåt, “I’mStranded”.

“New Rose” innfrir indie-kravet om uavhengig selskap (Stiff Records). I tillegg er det jo en voldsomt forfriskende låt. Men viktigere er D.I.Y-bølgen som punk medførte. Dessuten var tiden for eksperimentering om ikke forbi, så på vei ned i de store selskapene. Og både The Clash og Sex Pistols debuterte på store selskaper (CBS og EMI), selv om de var programforpliktet til å hate det.

13. The Buzzcocks: «Boredom» (fra “Spiral Scratch” EP) (1976)

Utgitt helt på tampen av 1976. Av mange regnet som startskuddet for det som ble til “indie”, særlig når man snakker om publiseringsmodellen – EP-en ble gitt ut på helt egen label, New Hormones. Vi sitererwikipediaher:

“Simon Reynolds, in his book Rip It Up and Start Again, states that some consider Spiral Scratch to be a more important record than the Sex Pistols’ «Anarchy in the U.K.», because whereas the Sex Pistols’ single showed that anyone could be in a rock band (a novel idea at the time), Spiral Scratch proved that anyone could release a record without needing an established record label

I tillegg er teksten sentral: her er vi bare noen skarve måneder inn i punktida, men likevel: “«You know the scene is very humdrum» , «I’m already a has-been!». Ironisk avstand er aldri feil for en ekte indie-sjel.

14. Talking Heads: “Psycho Killer” (1977)

“77” er langt fra Talking Heads’ beste album, det er vel heller “Fear of Music” og “Remain in Light”,  som kom i 1979 og 1980. Men anslaget kom her, og det er symptomatisk for slapp historieskriving hvordan denne merkverdige kvartetten med en av de mest originale personlighetene rocken har sett stadig lempes inn i new wave/punk-bølgen i ettertid.

Alternativt kan man betrakte David Byrne og hans band som representanter for den enorme spennvidden i musikken som fulgte i kjølvannet av de første punkbandene. Uansett: poenget i denne sammenhengen er påvirkningskraften på seinere band. For Talking Heads’ vedkommende gjelder det særlig to elementer i musikken: den kantete rytmiske tilnærmingen og David Byrnes nervøse, hypre framtoning og vokalstil.

Weird? Definitivt! Nyskapende? Absolutt. “I can’t seem to face up to the facts. I’m tense and nervous and I can’t relax“.  Åpningslinja i “Psycho Killer” slår an stemningen for hele diskografien som kommer etter. Byrnes skjeve sideblikk på verden rundt seg, de ofte “stream ofconsciousness”-aktige eller pussig vinklede tekstene var noe nytt.

Innflytelsen på ettertiden har vært enorm. Artister som Arcade Fire, Vampire Weekend eller LCD Soundsystem, for å nevne tre indie-assosierte navn fra dette årtusenet, hadde neppe hørtes ut som de gjør om det ikke var for Talking Heads.

15. Television Personalities: “Part-time Punks” (1978)

17 år gamle Dan Treacy fikk trykt 500 eks av EP-en “Where’s Bill Grundy Now?” med lånte penger fra moren sin. EP inneholdt låta “Part time Punks” som langsomt ble en kulthit. En av dem som mottok plata med håndkopierte covere i posten var BBC-legenden John Peel, som likte bandet godt.

Television Personalities (T.V.P) sto for en amatørmessig, naivistisk og gjennomført “gjør det selv”-stil, med hysterisk morsomme tekster og søte melodier. Tydelig inspirert av Jonathan Richman og Sex Pistols. Men i motsetning til Sex Pistols var T.V.P. virkelig ikke flinke til å spille (det er et slags paradoks at Pistols’ eneste album er noe av den tighteste rocken noensinne festet til riller) – og var sånn sett et band i langt mer “ekte” punk-ånd enn de suksessrike anarkistene.

Innflytelsen de fikk var uvurderlig blant annet på den såkalt C86-generasjonen i engelsk rock. Fra å være en samlekassett som NME ga ut i 1986 med nye engelske band på uavhengige selskap, ble C86 etter hvert en betegnelse på musikk med “jangling” gitarer og melodisk powerpop. Betegnende nok for betydningen av denne perioden ble en samler utgitt i 2006 med tittelen: CD86: 48 Tracks from the Birth of Indie Pop.  Jeg vet ikke om du får tak i den på kassett.

16. Joy Division: “She’s Lost Control” (1979)

Utover 1980-tallet vokste kulten rundt dette bandet som riktignok fikk en hit etter at Ian Curtis tok sitt eget liv i 1980, men som først og fremst har hatt en helt latterlig omfattende påvirkning på nesten all rock som kom i kjølvannet og noen tiår fram i tid.

Den gangen, tidlig på 1980-tallet, skulle man helst sitte sammen med lukkede øyne i mørke rom, holde kjeft og ta innover seg de depressive elementene i tekstene. Det var vrient å forestille seg at det man hørte var en gjeng vanlige “lads” fra Manchester som også likte en tur på puben.

Joy Division er det mest innflytelsesrike bandet som kom ut av postpunken. Så kan man diskutere seg blå om hvorvidt post-punk er indie, selv om det vel er ganske opplagt at eksperimentviljen og entrepenør-ånden fra denne perioden definitivt har noe med “indie” å gjøre. Du kan snuse elementer av Joy Divisions distinkt egne sound overalt, fra måten Curtis synger på og Peter Hooks melodiske og kantete bass til de flyktige synthene og Bernard Albrechts spinkle, men distinkte gitar.  

17. Orange Juice: «Falling and Laughing» (1980)

Orange Juices debutsingel ble spilt inn med et budsjett på 100 pund på den lille, lokale og uavhengige Postcard-labelen. Bandets romantiske “uskyld”-sound ble en distinkt motreaksjon etter punken og skoledannende for Glasgow-soundet; band som Belle and Sebastian og Franz Ferdinand skylder dem en uendelig stor takk, samt en drøss 80-talls og 90-tallsband som The Pastels og Teenage Fanclub. Sanger Edwyn Collins fikk ikke skikkelig betalt, i kommersiell forstand, før på 90-tallet med megahiten “A Girl Like You”.

18. The Smiths: “This Charming Man” (1983)

Hva som utgjorde det geniale ved The Smiths er neppe uttrykt bedre enn dette (fra Slant Magazine):

«There’s no reason why a mordant, sexually frustrated disciple of Oscar Wilde who loved punk but crooned like a malfunctioning Sinatra should’ve teamed up with a fabulously inventive guitarist whose influences were so diffuse that it could be hard to hear them at all and formed one of the greatest songwriting duos of the ’80s.»

The Smiths gjorde flere innspillinger hos John Peel, som gjorde et poeng av at han hadde spesielt stor sans for band det var vanskelige å peke på referansene til. Og det er sant, det er veldig vrient å peke ut hvem eller hva The Smiths lignet på, da de kom. Men veldig lett å peke på alle kopistene som kom etter dem.

En briljant gitarist med et bredt lydbilde, men som nesten aldri spilte soloer, en vokalist som sang såpass ulikt alle andre at mange hadde tungt for å takle stemmen. Tekster som heldigvis hadde masse humor til å fargelegge tristessen og mismotet de stort sett beskriver. Unike plateomslag du med en gang identifiserer som Smiths-plater. Morrissey uttalte en gang at de var spesielt inspirert av New York Dolls og The Stooges, men det er liksom ikke det første man tenker på.

Jangle-gitarpop med et bein i postpunk og et annet i sekstitallsrock, er mer beskrivende. Dessuten var The Smiths synth-frie midt i New Romantics-tida. Såvel gitarsoundet som den befriende uavhengige attityden, vokalstilen og tekstmaterialet har inspirert en million indie-band. I motsetning til 99,9 prosent av disse, var The Smiths populære – og dermed et håndfast bevis på at “indie” ikke må bety kommersiell fiasko. Debutalbumet nådde andreplass på den britiske albumlista i 1984. Utgiver var lille Rough Trade, en av garantistene for bra “indie” gjennom hele 80-tallet.

19. The Replacements: “Unsatisfied” (1984)

Oppfant Paul Westerberg slacker-rock? Det var i så fall på slump. Ut av Minneapolis’ hardcore -scene på starten av 1980-tallet vokste det to distinkt ulike, men like innflytelsesrike band. På tredjealbumet “Let it Be” utvidet Replacements sitt hardcore/punk-lydbilde med akustiske gitarer, roligere låter og større spenn.

Selv om det fortsatt kan høres ut som om Westerberg nærmest snubler inn i låtene, åpenbarer denne plata en sårbarhet, en slags “se på meg, jeg er en taper, men jeg er ok”-holdning som kanskje tilfeldig også er veldig forut for sin tid. Replacements innflytelse på alskens 90-tallsband med flanellskjorter og langt hår er uvurderlig, både hva angår holdninger og lydbilde.

20. Hüsker . “Pink Turns to Blue” (1984)

Det andre veldig viktige bandet fra Minneapolis hadde to låtskrivere med gedigent talent, Grant Hart og Bob Mould. En rock n’ roller med enormt melodiøre (Hart), og en intellektuell bråkegitarist med litt mer komplekse låtstrukturer.  

På dobbeltalbumet “Zen Arcade” viste Hüsker for første gang fram bredden i sin potensielle palett – støypop balansert med variert instrumentering og ordentlige melodier innimellom kakofoniene. Henry Rollins, Pere Ubu og Ramones i møte med Cheap Trick, Buzzcocks  og “Revolver”-Beatles og “Younger than Yesterday”-Byrds.

Hardcore-popen ble ytterligere slipt til på de neste platene, men miksen mellom larmende gitarer og iørefallende melodier tok form her og forble Hüsker Düs varemerke. Det er vanskelig å forestille seg band som Pixies eller Nirvana uten innflytelsen fra dette Minneapolis-bandet, og derpå hele rekka av band med bråkete gitarer og fine melodier de neste tiårene.

21. The Fall: «Spoilt Victorian Child» (1985)

Mark E. Smith uttalte en gang: «If it’s me and your granny on bongos, it’s The Fall”. Denne ikke utpreget diplomatiske personligheten slet ut uttallige bandmedlemmer i bandets 40-årige livstid. I alt 66 (!) personer var innom The Fall, og en snau tredel varte i mer enn ett år. . . Jeg møtte en av dem en gang, og “det var helt uutholdelig” kunne han fortelle.  

Musikalsk var Smith også kjent for en temmelig kantete stil, ikke nødvendigvis med det melodiske i høysetet. Men aggressiviteten, eksperimentviljen og den sta, eiendommelige uavhengigheten har inspirert mangfoldige indie-karrierer.

22. Sonic Youth: «Schizophrenia» (1986)

Da Sonic Youth spilte i kjelleren på Chateau Neuf i 1992 med Pavement som oppvarmingsband, var det nesten som en markør for et rørende tidsskille. Etter ti år med en voksende, men stadig marginal tilhengerskare som hadde oppdaget deres unikt egne støyrock, sørget Nirvanas voldsomme gjennombrudd for å hjelpe dem over til “The Big League” (Geffen) og en stakket stund så det ut til at til og med Sonic Youth kunne bli populære.

Det ble de strengt tatt aldri, men er det noen som konstant, nå gjennom snart 40 år, har stått for en søkende, uavhengig og alltid nysgjerrig tilnærming til hva man kan finne på med gitarer, er det Thurston, Kim og Lee. Da de ga ut sine første album, var dette langt unna oppmerksomhetsradaren til de aller fleste. I ettertid er “Sister” fra 1986, som dette sporet er åpningslåta på, et av Sonic Youth -albumene du bare må ha.

23. Dinosaur Jr: “Freak Scene” (1988)

J. Mascis og Lou Barlow var de to markante personlighetene i den første Dinosaur-perioden – etter tre album brøt Barlow ut og dannet det utmerkede 90-tallsbandet Sebadoh. De kom fra hardcore-punk, men med noen doser Neil Young og Dream Syndicate i miksen, fikk vi det spesielle  Dinosoundet: rallende overalt-gitar, aggressiv bass og Js “ligger i senga litt til”-vokal, ispedd dels ganske søte melodier. Oppskriften ble en uvurderlig del av indie-DNA-et utover 1990-tallet, og J holder stadig stand med anstendige utgivelser bygget over mer eller mindre samme lest.

24. Pixies: “Gigantic” (1988)

Foran nevnte Hüsker var voldsomt viktige for Pixies, men en større dose rein galskap og skeiv innfallsvinkel gjorde forskjellen sammen med den ekstremt viktige bassisten Kim Deal, som synger denne genistreken fra bandets første ordentlige album, “Surfer Rosa”.

Pixies’ småbisarre blanding av hardcore, poppunk, scifi-inspirasjon og surfpop er umåtelig original. “Lesser bands” kopierer så godt de kan uten å forstå at det er evnen til å sette sammen på en sånn måte som ingen har tenkt på før som er greia.

25. Pavement: “Perfume V” (1992)

Om ikke Pavement er indie, er jeg fra månen. “Lo Fi” startet etter allmenn oppfatning med Pavements debutalbum “Slanted and Enchanted”, som du forresten finner en fyldig omtale av her på Popklikk. Her er poenget lavt budsjett, lav perfeksjonsgrad og “ærlig” lyd. Etter åttiåras stadig større innspillingsbudsjettkrav kjentes det befriende med band som hørtes ut som kassettspilleropptak fra øvingslokalet.

Interessant nok markerer dette albumet en ganske markant antitese til det gedigne gjennombruddet for “alternativ rock” med Nirvanas “Nevermind” i 1991, som hadde digert budsjett og massiv produksjon, og som igjen var en total motsats til den Steve Albini-produserte Nirvana-debuten.

“Epilog”

Men lyd er ikke alt. Pavement viser i likhet med alle artistene i denne artikkelen en idiosynkratisk tilnærming til musikken – en underfundig miks av alskens rare og mindre rare inspirasjonskilder. Du hører at det er Pavement før Stephen Malkmus begynner å synge.

Det er garantert en drøss andre artister som burde eller kunne vært med på denne lista – i kraft av formende, skoledannende skaperkraft. Men de 25 låtene gir i hvert fall en reise gjennom musikalske genistreker som på en eller annen måte reflekterer en uavhengig tilnærming til dominerende dogmer i den kontemporære populærmusikken, en vilje til å “tenke utenfor boksen”, som det heter i 2018.

CB8817FC-72CD-4174-AE4F-0C09AEEAA9FD

I de drøyt 25 årene som er gått siden den siste utgivelsen omtalt her, er det rimelig å hevde at hele forvaltningen av rock-arven er mer eller mindre permanent flyttet over i indie-land. Her er hvorfor:

1. Rock er upopulært! Selve musikken, “alternativ” rock med gitarer, har falt i popularitet, i likhet med “vanlig” rock.  Mainstream-popen er R&B, hiphop og EDM, og noen få store navn kan fortsatt fylle spektrum. Men noe popularitetsfenomen a’ la Oasis har vi knapt sett siden 1990-tallet.

På Billboard 100-lista for uke 49 i 2018 er det nærmeste vi kommer rock Brenda Lees “Rockin Around the Christmas Tree” fra 1964! Hadde The Who eller The Beatles sluppet plater i år, hadde de havnet rett på indie-listene.

2. Polariseringen er død. Den musikkindustrielle strukturen som var forutsetningen for disse motpolene (major/independent) er sterkt endret – selv veldig store navn gir gjerne ut musikken på små selskaper, men med en lisensdeal med en av de store, som sikrer markedsføringen. Å være på et lite selskap betyr ikke derfor nødvendigvis at man er “indie”.

Nesten ingen selger mange plater lenger, så en indie-suksess i dag består av mye streaming og gode tall på turneene. Men label-identitet, et klassisk indie-buemerke, eksisterer fortsatt, og veldig mye musikk gis ut på 100 prosent DIY-vis, som er mye enklere enn noen gang før og derfor svært vanlig.

3. Hype-maskinene er døde. Musikkpressen som var så viktige på 1980- og dels 1990-tallet, både for å hype og avfeie nye og gamle band, er forvandlet fra innflytelsesrike mediekanaler (særlig NME, Melody Maker, Sounds i UK) til marginale ubetydeligheter.

De eksisterende mediekanalene er enten nostalgiske (magasiner som Mojo, Rolling Stone og Uncut holder fortsatt koken) eller veldig nisjete og nerdete. Den største “indie”-kanalen, “Pitchfork”, nærmest per definisjon fanebærer for alt som er “indie”, er tungt seriøs, men også nesten totalt fri for snert og humor.

4. “Rockestjernen” er død. Gitarmusikk som identitetsskapende markør for opprør og alternativ livsstil er en steindød idé i 2018. Ikke minst fordi publikum for de små artistene gjerne er godt voksne folk!

Artistene lever stort sett i en “hånd til munn”-tilværelse der manisk utgivelsestakt og turnering er eneste farbare vei – noen lever anstendig av dette, men ytterst få med gitar rundt halsen blir A-kjendiser. Siden det nå er billig både å spille inn musikken og distribuere den, gis det ut så mye musikk at selv ikke den våkneste redaksjon (Popklikk, for eksempel) har nubbtjangs til å få med seg mer enn en brøkdel av det som gis ut.

Derfor når veldig mange veldig fine artister aldri utover det smale feinschmecker-publikummet. Og nå skal du som leser dette nikke gjenkjennende.

Unge folk er kanskje klokere enn før, og de ser at veien til glam, penger og berømmelse ikke går via gitarer og rare klær og frisyrer, men gjennom streit stil med bakvendt caps, DJ-knotting og youtubing.

5. Musikk er mindre verdt! Overfloden av utgivelser, null-økonomien, og mengden av medieinnhold fritt tilgjengelig, gjør at det å eie og dyrke album og singler med litt ukjente artister på langt nær har samme verdi som i indie-musikkens barndom, da eierskap til og utlån av bestemte plater kunne danne grunnlag for livsvarige vennskap og fortalte alt om hvem du var.

Siden det ikke lenger koster noen ting å skaffe seg musikken, føler man heller ingen som helst forpliktelse til å sette seg inn i og lytte ordentlig på det man hører. Med andre ord, dedikasjon blir mangelvare!

Og det oppstår derfor heller ingen kult rundt enkelte band eller artister slik det gjorde på 1980-tallet og 90-tallet. Unge, genuint musikkinteresserte med tilgang til alt som er spilt inn av musikk de siste hundre åra går kanskje for Radiohead og The Clash før de sjekker ut Iceage eller Dr. Krule (selvsagt gjør de det…).

6. Så finnes egentlig indie? Ja, selvsagt, og det finnes masse dårlig indie! Det finnes sinnsykt mye gørrkjedelig, generisk, slapp, uinspirert, uoppfinnsom, kopierende og klisjefylt indierock.

Men det er også litt fordi “indie-rock” eller “indie-pop” er begreper som tømmes for mening hvis de ikke lenger betegner en uavhengig skaperånd, men heller klistres på alt som er lite og ukjent og/eller skranglete og ikke likner på Ariana Grande.

Så kan kanskje vi heller kan bruke “indie” som en måte å betegne artister som tør å gjøre noe annet enn den gemene hopen av de andre tusenvisene av små, nisjete og relativt ukjente artister de må tåle sammenligning med for Ekte indie!!