Anders Danielsen Lie

Anders Danielsen Lie

Det faktum at Anders Danielsen Lie, foruten å være skuespiller, forfatter og lege, i disse dager er plateaktuell med finfine «This Is Autism», gjør at Popklikk uten å blunke utroper mannen til et multitalentimus. Her følger et intervju med musikeren som snart skal jobbe som turnuslege på Gjøvik sykehus.

– Hvordan vil du beskrive musikken du lager?

– Min musikk er en slags progressiv, eksperimentell popmusikk basert på gamle kassettopptak fra oppveksten. Prøver å være både tilgjengelig og kompleks på samme tid.

– Hvorfor begynte du å lage musikk?

– Lysten på å lage musikk kom så tidlig at jeg ikke husker hvorfor. Men det har føltes som en veldig naturlig uttrykksform for meg.

– Plukk ut to favorittlåter fra skiva.

– ”Doppelmayr Days” er en personlig favoritt fordi planen var at både vers og refreng skulle moduleres underveis i låta (aldri gjentas i samme toneart). Og så har jeg fått med mange ”darlings” i den, for eksempel trommebrekk med phaser! Jeg liker musikk hvor det skjer mye. Er også veldig glad i åpningslåta ”Alas”, som er basert på et bassriff tatt opp i ca. 1992. Jeg liker akkordprogresjonen, og den organiske grooven i sluttpartiet.

– Tre beste album gjennom tidene?

– Håpløst å svare på, men følger ”hva tar jeg med på en øde øy”-prinsippet:

1. ”The Sorcerer” med Miles Davis Quintet. Tidenes udiskutabelt beste akustiske jazzband. Fantastiske låter, avantgarde post-bop på sitt beste!

2. J.S.Bach: Messe i H-moll dirigert av John Eliot Gardiner. Ekstremt slitesterk musikk.

3. ”Exile On Main St” – Rolling Stones. Vet ikke hva jeg skal si! Alternativet her er nok White Album med Beatles.

– Steely Dan eller Doobie Brothers?

– Steely Dan. Jeg har lenge hatt et knippe av 1970-tallsplatene deres som gullstandard for oppfinnsom, jazzinspirert låtskriving. Og så er det jo mye kult spill på platene deres. Doobies har mange fine enkeltlåter, men jeg liker nok best perioden med Michael McDonald, særlig platene ”Livin’ On The Fault Line” og ”Minute By Minute”.

– Joni Mitchell eller James Taylor?

– Joni Mitchell. Også en stor låtskriver som lar seg inspirere av jazz, men har alltid gjort det til sitt eget. Jeg er veldig inspirert av hennes originale melodilinjer. Så har hun jobbet med mange musikere jeg setter høyt, som Jaco Pastorius, Herbie Hancock og Wayne Shorter.

– Sonic Youth eller Hüsker Du?

– Veldig svak for Sonic Youth, særlig utgivelsene på sent 1980-tall, som ”Sister”, ”Evol” og ”Daydream Nation”, som ble nærmest utslitt på vinyl i oppveksten. Alltid likt dronemusikk med komplekse klanger. Thurston Moore og Lee Ranaldo er for meg to store innovatører innen gitarbruk.

– Dr. Danielsen Lie eller Dr. John?

– Kommer an på om det er som helsepersonell eller musiker! Tror kanskje jeg foretrekker førstnevnte i begge tilfelle, men ønsker ikke å gi noen nærmere begrunnelse…

– Hva er ditt favorittinstrument?

– Piano. Her kan man sette alle sine stormannsgale ideer ut i livet med et tastetrykk. Sagt på en annen måte: det er det jeg ville tatt med meg på en øde øy.

– Hva er det med deg og steelgitarer?

– Ja, si det… Da jeg begynte å sette sammen debutplata mi, ante jeg først ikke hvordan det ville låte, og ble overrasket over at det låt så ”amerikansk”. Tror ideen om steelgitar kom ut av denne overraskelsen.

– Hva slags forhold har du til streamingtjenester?

– Jeg er en flittig spotifybruker, det er vel egentlig mitt forhold.

– Hva slags forhold har du til MGP?

– Et anstrengt og surmaget forhold. Mulig jeg er gammeldags.

Hvilken oppfinnelse skulle du ønske at du hadde funnet opp?

– Fender Rhodes.

– Favorittbok?

– Vanskelig spørsmål, men jeg kunne nevnt ”Buddenbrooks” av Thomas Mann. Jeg er stor fan av mange av Thomas Manns bøker, men dette er en ufattelig moden bok til å være skrevet av en 26-åring. Boka beskriver en kjøpmannsfamilies gradvise undergang, og handler om hvordan hver generasjon og tid har sine sannheter – men at ingen egentlig har rett. Et mesterverk i form og innhold.

– Favorittfilm?

– Enda vanskeligere! Det er nesten enklere å si at jeg setter visse regissørers produksjon veldig høyt, det er nok viktigere enn enkeltfilmene. Stanley Kubrick er spesiell fordi han har laget så mye bra i så mange ulike sjangre. Carl Th Dreyer, Andrej Tarkovskij og Woody Allen er andre favoritter. En enkeltfilm som er fantastisk fordi den også er ganske kommersiell, er ”Goodfellas” av Martin Scorsese.

– Hvem er tidenes kuleste artist?

– Akkurat nå er det nok Prince. Jeg har alltid beundret hans stahet og vilje til å gjøre ting på sin måte. Og så er han en uforskammet bra liveartist.

– Hvem er tidenes beste vokalist?

– For meg er det Michael Jackson på 1980-tallet med albumet ”Bad” som definitivt høydepunkt. Aldri har noen vært så vokalt sær og samtidig så kommersiell. Han bruker stemmen nærmest som et perkusjonsinstrument, og bruker fonetikken i teksten til å lage rytme.

– Hvem er tidenes mest underkjente artist?

– Her kunne jeg nevnt mange, men jeg føler at verden fortsatt ikke har skjønt hvor stor Herbie Hancock har vært og er. For meg er han en av jazzens aller største pianister, kanskje bortsett fra solo. Stilen hans gjenkjennes etter ganske få takter; en særegen miks av bluesinfluert hard/post-bop og europeisk impresjonisme. Han har samtidig betydd enormt mye for hele populærmusikkfeltet, særlig funk, R&B, hiphop. Gjennom hele karrieren har han turt å eksperimentere og drite seg ut (og gjør det fortsatt av og til).

– Hva heter Norges beste album gjennom tidene?

– Sjangeravhengig spørsmål, men for meg er ”Demon Box” av Motorpsycho et utrolig rikt album. Det dokumenterer et egenartet band på randen av en stor og produktiv karriere. Litt rar produksjon og mange vil sikkert fremheve andre utgivelser av MP, men jeg syns dette albumet har en ungdommelig punk-energi og kreativt overskudd uten sidestykke.

– Beste konsertopplevelse?

– Jeg får ofte de mest ekstatiske konsertopplevelsene med store norske jazzmusikere på små scener. Håkon Kornstad, Håvard Wiik for eksempel. Atomic kan være helt vanvittig live. Ellers var det stort å se Michael Jackson på Valle Hovin i 1997 (helt til tanks’en kom inn på scenen). Prince i Bergen i fjor var rått.

– Hva ville du spurt Robert Plant om hvis du hadde ham til bords?

– Da måtte jeg ha spurt om det virkelig var sataniske baklengsbeskjeder i versene på ”Stairway To Heaven”!

– Hvilke planer har du for fremtiden?

– Jeg skal jobbe som turnuslege på Gjøvik sykehus til høsten. Men jeg jobber også parallelt med nytt materiale. Håper jeg får anledning til å gi ut flere plater, og at noen får noe ut av å høre på dem!