1E555D98-3441-4FB4-A625-53C58E980BC0Plateanmeldelse: Veronica Maggio – «Och som vanligt händer det något hemskt (Kapitel 1)» (album, 2021)

Jag är säker på dig / Är du säker på mig?

Så enkelt kan det låte, på Veronica Maggios nye 80-talls-klingende slipp med tristesse, «sad bangers» og euforiske topper, «Och som vanligt händer det något hemskt (Kapitel 1)».

Skjønt vi fra før av kjente de største låtene på dette innforståtte pandemialbumet, de livsbekreftende klubbvennene «SE MIG» og «Varsomhelst/Närsomhelst», er disse fortsatt rystende sterke.

Les Popklikks anmeldelse av «SE MIG» her.

Samtidig varsler de to sporene om en mer feststemt Maggio enn tidligere, som i kontrast til hennes forrige, knallsterke men å så sørgelige(!) album med den talende tittelen «Fiender är tråkigt», synes å ha oppnådd en bestemt fortrolighet med egne tilbøyeligheter og behov.

Som på «Varsomhelst/Närsomhelst», hvor Maggio viser vei i møte med en partners tvil gjennom et dypere og nattlig sound, som kan minne om Molly Sandéns tungtveiende «DOM SKA VETA»-album, fra tidligere i år.

Et herlig tilskudd er samtidig etterløperen «Daddy Issues», en flott sang om å ha for lite tid og for mange forpliktelser til å henge seg opp i komplekser. Paret med en atmosfærisk 80-talls-synth serveres budskapet hviskende, men selvsikkert: «Jag har flera än mig själv att tänka på / Inga daddy issues kvar».

Tematisk er dette albumet (eller dets første «kapittel»), innrammet av de saktegående «På en buss» og «Förlorat mot världen», sanger som kan minne om andre melankolske mellomspill fra Maggio-katalogen, og som sammen viser frem kjærlighetens sommer og vinter, og erkjennelsene en gjør underveis – om enn for sent. Som på sluttsporet:

Jag har förlorat mot världen / Jag visste inte vad du var värd än / Jag blev förblindad av min egen vision / Jag lär mig alltid den hårda vägen

Men der «Förlorat» inneholder en forsinket erkjennelse, er det elskverdige åpningssporet «På en buss» langt tryggere i sin sak. Det er en bestemt forsonlighet over denne låten, omhandlende møtet med en annens standhaftighet og tro på eget forhold, lydsatt til et medrivende pianospill som liksom beveger seg i takt med Maggios refleksjoner. Med slike ufrakommelige melodier og en umiskjennelig søken i blikket, har vi her altså å gjøre med et klassisk Maggio-album. Og nettopp derfor elsker vi henne.

Foto: Universal Music Norge (promo)