Popklikk har meninger om Kaizers Orchestras «Violeta Violeta» og The Jam-klassikeren «All Mod Cons».

PLATEANMELDELSE/NYHET: Kaizers Orchestra: «Violeta Violeta»

Da Kaizers Orchestras «Violeta Violeta» dumpet ned i postkassa, stakk umiddelbart mitt skeptiske gen sitt veldreide hodet fram. Etter å ha informert meg om at oljetønner ikke er til å slå på og at Kaizers pumpende orgel for lengst hadde møtt veggen, smalt den bestemte lille fyren igjen døra.

Etter å ha hørt igjennom «Violeta Violeta» to ganger, hørte jeg at døra åpnet seg på gløtt. Da avsluttningslåta «Sju bøtter med tårer er nok, Beatrice» takket for seg for tredje gang, maktet den lille skeptikeren ikke lenger å skjule det lille smilet han forgjeves forsøkte å dytte ned i lomma.

«Violeta Violeta» er første del av en romantisk tragedie som skal formidles gjennom en triologi bestående av 30 låter. En skakk og mystisk historie om forholdet mellom mor, far og datter ispedd store doser galskap, sorg, raseri, drømmer og dramatikk.

En historie som må finne seg i å spille andrefiolin (pling) når Kaizers Orchestra har satt seg som mål å skape et storslått og tidvis svært melodiøs musikalsk univers der oljetønnene for det meste skimtes i det fjerne. At det nå og da blir i overkant pompøst og forvirrende er nesten litt befriende i en verden der helgardering synes å være malen.

Kanskje jeg tar feil, men det forespeiler meg at «Violeta Violeta» er Kaizers Orchestra mest iørefallende plate så langt. Mot slutten strekker de faktisk strikken så langt at navn som Queen, James Bond og Electric Light Orchestra rett som det er spretter opp av hatten.

Litt ujevnt, ja vel, men det faktum at låter som «Diamant til kull», «Tumor i ditt hjerte», «Hjerteknuser»,«Psycho under din hatt», «Svarte katter & flosshatter» og «Sju bøtter med tårer er nok, Beatrice» hentet fram smilet hos min lille skeptiker, er godt nok for meg.

Les også: Kurt og Cortney ruler

PLATEANMELDELSE/RETRO: The Jam: «All Mod Cons»

Gunnar Hall Jensen rørende engasjement for The Jam-klassikeren «All Mod Cons» satte  følelsene i sving i Popklikk-redaksjonen. Her følger en aldri så liten anmeldelse av plata som traff britene med et smell den gang Maggie fremdeles holdt i spakene.

Om gutta i The Jam blir nostalgiske, tipper jeg de sender Chris Perry noen varme tanker. Perry som foruten å signe bandet til Polydor (han ble tipset av Shane MacGowan), ga trioen klar beskjed om at låtene de jobbet med var «shit». For uten Perrys kraftsalver, produsent Vic Coppersmith Heavens pedagogiske evner og et brukt eksemplar av The Kinks’ «Something Else», ville garantert bandets tredje album, «All Mod Cons», aldri nådd klassikerstatus.

Etter en katastrofal turne i USA og helslakt av «This Is The Modern World» skulle det vise seg at The Kinks’ «Something Else»var nettopp something else. På en plate fylt med klassikere som «Waterloo Sunset», «Afternoon Tea» og «Death Of A Clown» falt bandet pladask for åpningslåta «David Watts». Og vips hadde de en ny singel som nok en gang åpnet ørene til det britiske folk. En singel bestående av to låter, en coverversjon av «David Watts» og «’A’ Bomb In Wardour Street».

Selv om The Jams fjerde album, «Setting Sons», etter min mening er deres beste, er det ingen tvil om at «All Mod Cons» var et musikalsk vendepunkt for bandet. Kombinasjonen av rolige låter som «English Rose» og «Fly» og Paul Wellers krasse tekster, satte nemlig en ny standard som ble fulgt opp på bandets tre siste album. «To Be Someone (Didn’t We Have A Nice Time)», «Mr Clean», «’A’ Bomb In Wardour Street» og «Down In The Tube Station At Midnight» er definitivt blant bandets beste. Tekstene på de to sistnevnte, der Weller tar et oppgjør med sin egen tid og retningen punkbevegelsens hadde tatt, er rett og slett i en klasse for seg.

Skulle du være blant dem som fremdeles drømmer om en gjenforening av The Jam bør følgende ord  hentet fra et intervju med Paul Weller i Mojo for et par år siden være relativt oppklarende:

«That would never fucking happen in a million years, mate. I’d have to be fucking lying in that gutter covered in piss and starving with my children totally potless for me to even think about it».