1B79E721-0CD9-4E50-A00A-D88C9415E187Plateanmeldelse: Frank Hammersland – «Atlantis» (album)

Det innledes med gitarklimpring og lett perkusjon, men ender i en herlig crooner-aktig gitarpop-ballade. «On The Radio» setter tonen for «Atlantis», Frank Hammerslands tredje album under eget navn: «You’re gonna hear me on the radio / I’m gonna write a song about our love / and away we ride / with tomorrow on our side.” Det er melodiøst, perfekt arrangert, luftig produsert ogen fin og gjenkjennelig nostalgi i spill her.

Frank Hammersland er best kjent fra nittitallsheltene Pogo Pops, men har også gitt ut knallbra plater som frontfigur i Popium og medlem i pop-kollektivet The Love Connection. Det er melodiøs gitarpop og utstrakt kjennskap til musikkhistorien som kjennetegner mye av det Hammersland lager av musikk.

På «Atlantis» er Hammerslands gjenkjennelige vokal i sentrum. Dette hjelpes av en luftig produksjon og distinkt instrumentering gjennom hele plata. Skal jeg gi det en merkelapp, synes jeg han denne gangen er nærmere en form for kammerpop enn gitardrevet power-pop.

En låt som «Something for Nothing» er et godt eksempel i så måte. En fin melodi og Hammerslands følsomme stemme, underbygges av perfekt koring, lette gitartoner og akkurat passe driv i rytmeseksjonen. En fryd for ørene, helt enkelt.

Plata har en organisk følelse, men det legges også på små keyboard-sprinkler her og der som gir en dynamikk som vil øke holdbarheten til «Atlantis». På «No Straight Line» ligger disse lydene som et bakteppe til det som blir en av platas sterkeste spor. Jeg faller til og med for plystringen her!

Det blir anelsen mer up-tempo på tittelsporet, som er en duett mellom Hammersland og Christine Sandtorv, tidligere kjent fra blant annet Ephemera og egne soloplater. En låt som er som et friskt pust på fjorden en fin sommerdag!

Låtene er relativt lyse i arrangementene og instrumenteringen, men det ligger et alvor og livserfaring i flere av tekstene. Det er ikke alltid verden går på skinner, for noen av oss verre enn andre. Som for eksempel i den den bass-drevne balladen «Monday» : «What’s it gonna take to keep this ship from sinking / what’s it gonna take to turn this negative thinking around

Etter to-minutters pop-perlen «Down the Milky Way», dukker min favorittlåt opp: «Hours in the Ashtray». Det må være en av de fineste pop-låtene som er sluppet i Norge de siste årene. Her crooner Hammersland om det å kjempe mot de mørke skyene vi av og til opplever. Refrenget er spesielt nydelig, helt uten å «heve stemmen».

«Atlantis» er ikke like umiddelbar som en del av Frank Hammerslands tidligere plater og prosjekter. Melodiene smyger seg litt mer under radaren, men etter flere lyttinger kommer både de og de fine arrangementene klarere fram i dagen. Jeg tror jaggu dette er en av årets aller fineste utgivelser i den utvidete pop-kategorien.

PS: Anmelderen anbefaler vinylutgaven der det forrige soloalbumet til Hammersland – «So Easily Distracted» er inkludert som bonus. Den plata er en oversett norsk klassiker!