I dag er det 50 år siden Rolling Stones ga ut kraftpakka “Exile on Main St.” (1972).

Tekst: Martin Johannessen

Det var harde økonomiske tider i England på begynnelsen av 70-tallet. For å komme seg unna skattefuten i Storbritannia, reiste Rolling Stones i eksil til sørkysten av Frankrike og Villa Nellcôte for å spille inn sitt neste album. Mesteparten av “Exile on Main St.” ble innspilt her, og  på slutten av året hadde de lånt ut det mobile studioet til Deep Purple som holdt på med innspilling i Sveits.

Jimmy Miller var produsent, og Glyn Johns, Andy Johns, Joe Zagarino og Jeremy Gee var alle lyteknikere.

Men mange av låtene hadde blitt spilt inn tidligere både i Olympic Studios i London og i Mick Jaggers eget Stargroves da de holdt på med låter til “Sticky Fingers” (1971). Faktisk var det låter helt tilbake fra 1969. Innspillingene endte i Sunset Sound Recorders i Los Angeles for overdubbing og fullføring av plata. Men det var uten tvil at det var i Frankrike låtene fikk sjel.

Hele prosessen er utmerket dokumentert i filmen “Stones in Exile” (2010).

Og for en glimrende kraftpakke av en plate det ble til slutt. “A sprawling, gutsy work”, sa Mick Jagger.

Den gikk til topps både i USA og England, og flere andre land, inkludert Norge.

“Once and for all, it answers any questions about their ability as rock ‘n’ rollers,” skrev Melody Maker.

Et fett riff, et slag på skarptromma og Jaggers ‘Oh Yeah’! “Rocks Off” er den perfekte åpninga på en Stones-plate.

Det var Keith Richards som hadde leid Villa Nellcôte og innspillingene foregikk i kjelleren. Mange av låtene var som sagt allerede klare. Jagger forteller:

“The writing process was very, very loose. There wasn’t a sort of master plan. We just accumulated material knowing we would use it one day.”

Rolling Stones hadde allerede gitt ut en av 70-tallets beste rockeplater året før og nå gjorde de det en gang til, attpå til over fire platesider. Det er faen ikke verst.

Det er ikke bare Stones som får det til å rocke på denne plata. Det er bra gjeng gjester også, piano, orgel og blåserekker – alt som måtte til for å skape knall og lurvete rock ‘n’ roll.

Hele fem pianister er med; Ian Stewart, Billy Preston, Nicky Hopkins, Bobby Whitlock og Mac Rebennack. Al Perkins spiller pedal steel, Bobby Keys spiller saksofon, Jimmy Price spiller trompet og koringa til Clydie King og Venetta Fields er strålende.

Det var i grunn mye folk i huset stort sett hele tiden. Mick Jagger giftet seg til og med med Bianca i løpet av oppholdet også.

Det var mye dop også. John Lennon var innom sammen med Yoko Ono og kastet opp i trappa. Keith Richards skyldte det hele på for mye sol og vin, mens det egentlig var for mye metadon i blodomløpet. Heroin var også blant de foretrukne rusmidlene. Keef forteller:

“With a hit of smack. I could work through anything and not give a damn.”

Men det var ikke bare drugs det var store doser rock ‘n’ roll også. Heldigvis for oss som foretrekker den slags framfor heroin.

To låter ble gitt ut på single; “Tumbling Dice” og “Happy”.

“Tumbling Dice” er lett en av de fineste låtene fra Stones. Blåserekka, pianoet og koringa løfter låta. Og gitarspillingen til Keef og Mick Taylor glimrer! Låta kom ut på single noen uker før plata var i butikkene og ble en topp 10-hit. Det hjalp selvfølgelig på platesalget når “Exile” var å finne i platehyllene.

På “Happy” er det Richards som står for vokalen. Keef forteller:

«‘Happy’ was something I did because I was for one time early for a session. There was Bobby Keys and Jimmy Miller. We had nothing to do and had suddenly picked up the guitar and played this riff. So we cut it and it’s the record, it’s the same. We cut the original track with a baritone sax, a guitar and Jimmy Miller on drums. And the rest of it is built up over that track. It was just an afternoon jam that everybody said, ‘Wow, yeah, work on it'».

Jeg aner ikke hvilken låt som er den beste på plata. Her er det mange å velge mellom. Jeg liker helheten og hvor vanvittig friskt det låter. Jeg liker hele plata, og har gjort det siden jeg hørte den første gang.

Plata kom på 7.-plass på Rolling Stone sin liste over tidenes 500 beste album. De var litt mer lukne da plata kom ut i 1972. Lenny Kaye skrev at “the great Stones album of their mature period is yet to come.»

“Exile on Main St.” er den siste store plata til Rolling Stones. De har aldri klart å toppe den. Men de holder fortsatt på. Så det er fortsatt håp