034DB30B-CF78-478F-96CB-0E3350D08437Plateanmeldelse: Robert Plant & Alison Krauss – «Raise the Roof» (album, 2021)

Det er sagt mye om det slående ved hvordan to såpass ulike, og hver seg gedigne, musikkpersonligheter som bluegrass-eminens og Grammy-grossist Alison Krauss og eks-skrikhals og rockelegende Robert Plant, kan finne sammen som duo.

Egentlig handler det om noe av det enkleste, men samtidig vanskeligste og vakreste musikk kan by på: god smak og vokalharmonisk magi, utsøkt låtvalg og et backingband som presterer musisering på aller øverste hylle – la oss også legge til en produsent, T-bone Burnett, som evner å få noe helt eget og særpreget ut av disse unikumene.

«Raise the Roof» er en moderne tidsreise som sveiper bredt, elegant og følsomt innom bluegrass, moderne alt-amerikana, folkemusikk fra fjellene (det amerikanerne ofte kaller «appalachian»), engelsk folkemusikk, funky New Orleans-rytmer, tradisjonell country, rockabilly og klassisk doowop-soul, for å nevne noe. En Hank Williams-låt av det ikke altfor kjente slaget ble det visst også plass til. Og det eneste jeg kanskje har å innvende er at plata er littebitt lang.

Magien er mange steder her – jeg faller kanskje aller mest for Geeshie Wilyes «Last Kind Words Blues» fra 1930 (sjekk originalen her!) , om frykten for at mannen aldri kommer hjem fra «the German War» (vi snakker da om første, ikke andre verdenskrig…). Her går Krauss/Plant-komboen opp i en høyere enhet, som om det med ett oppstår en tredje stemme i en slags 1+1=3-happening.

Akkompagnementet er sparsomt, lekkert og tilbakelent.

The Everly Brothers’ «The Price of Love» lander et sted på vei fra pre-Beatles til Gram Parsons og Emmylou Harris’ legendariske duetter tidlig på 1970-tallet, mens «Searching for My Baby» er et busstopp innom Northern Soul-land – nydelig låt som ikke altfor kjente Bobby Moore & The Rhythm Aces hadde originalen til. Allen Toussaints duver perkusjonslekkert av gårde i en slags neo-tvist på de vuggende New Orleans-rytmene, mens samtidige Lucinda Williams’ «Can’t Let Go» ligger nærmere et tradisjonelt rockabillylandskap enn originalens vokale råskap i refrengene.

Slik kunne jeg fortsatt låt for låt – det er variasjonen, ved siden av vokalenes fortreffelighet,  som gjør dette albumet. Som ikke altfor entusiastisk Led Zeppelin-lytter kan jeg også, noe opportunt kanskje, hevde at Plant nesten ikke har sunget bedre før – han har en følsomhet her som absolutt aldri tipper over, noe ulikt hva som var selve essensen i syngestilen den gangen bandet hans revolusjonerte den tyngre delen av bluesinspirert rock.

Men nevnes må også den unike gitaristen Marc Ribot, først kjent fra Tom Waits-klassikeren «Swordfishtrombones». Hans utsøkte traktering av gitarer, banjoer og barytongitarer (samt også bidra fra Bill Frisell) som, i kombinasjon med uforutsigbar tromming og perkusjonsbruk og dyp, dyp bass, sørger for et lekkert «Rain Dogs»-aktig preg i soundet, som rattet inn av T-Bones fortreffelige produksjon, gir albumet en helt egen, tidvis overjordisk, klang.

Når året skal oppsummeres, og Grammyene deles ut til vinteren, må det ryddes plass til denne plata i toppen av listene, og det blir enda trangere i Alison Krauss’ allerede overfylte Grammy-hylle hjemme.

Foto: Warner Music (promo)