B363AF14-3153-4E70-86B9-02D958E56E96Plateanmeldelse: Robert Forster – «Inferno» (album)

Jeg har hørt veldig mye på «Inferno» de siste par ukene. Veldig mye. Og jeg har tenkt at jeg må skrive om albumet hver dag den siste uka. Årsaken til dette er selvfølgelig at Forster for n’te gang har hentet opp gull fra skattekista.

Men hver gang jeg har begynt å skrible har jeg hatt så mye på hjertet at tankene og ordene mine har rotet seg inn i et eneste stort virvar av følelser og store ord. Og hvor pokker skulle jeg begynne?

Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre det kort og tidvis konsist.

Robert Forster, mest kjent for sin fortid i legendariske The Go-Betweens, sitt nye album «Inferno», hans første på fire år, er en gave til musikkelskere. En varm, vakker, lun, melodiøs, ettertenksom, underfundig gave så langt unna Dantes Inferno man kan komme. Om vi holder oss til Dante, er dette en plate som hører hjemme i himmelrosen og Beatrice sin trygge favn (sjekk i leksikon under D).

Å høre Forsters særegne stemme er alltid en sann glede, en glede som forsterkes når hans kone, Karin Baümler, bidrar med både vokal og fiolin på enkelte av låtene. Noe «This Morning» er et lysende eksempel på.

Platas ni låter er, mye takket være den eminente produsenten Victor Van Vugt, pakket inn i et varmt og luftig lydbilde som tilfører låtene en positiv energi og store doser med kunstnerisk overskudd. For Forster virker å være lettere i steget enn på lenge. Å lytte på «Inferno» føles litt som å sitte på en supermyk pute og drikke et glass rødvin mens man studerer detaljene i et maleri så intenst at man etterhvert glemmer både puta og vinen.

Med unntak av «Inferno (Brisbane In Summer)» og «I’m Gonna Tell It», er dette en rolig og harmonisk plate der det gis mye rom til kassegitarer, fiolin og piano. Flere av låtene, som for eksempel «This Morning», «Life Has Turned A Page» og «One Bird In The Sky», er ganske enkelt nydelige.

At jeg digger alle låtene sier seg vel selv, men jeg skal innrømme at hjertet slår litt ekstra hardt hver gang «No Fame» banker på døra. En låt som får meg til å tenke på The Go-Betweens og en tid da sola skinte så infernalskt at selv skyggene måtte gjemme seg.

Sånn. Nå er det din tur til å høre veldig mye på «Inferno» med eller uten supermyk pute.