Så har også The Beatles egentlige svanesang fått luksusbehandlingen (“Let it Be” kom ut seinere, men ble spilt inn før). Nok en gang, må det understrekes – det er nemlig bare ti år siden en ganske grundig revidert stereo-remastering kom ut, og også den gang viet Mojo og alskens fortidsorientert musikkpresse mye plass til begivenheten. Jeg kjøpte den også.

Men, som med det hvite dobbeltalbumet i fjor er det produsent George Martins sønn Giles som nå har fått ratte de originale mastertapene til det ypperste. Miksen er altså ny. Og om du var i tvil: det låter helt fantastisk! 

For ordens skyld: denne anmeldelsen gjør ikke et dypdykk i ekstramaterialet her, som er diverse outtakes og andre versjoner av de kjente sangene.

“Abbey Road” var alt i utgangspunktet et mesterlig produsert album. Som de fleste andre Beatles-album er det unikt i sitt uttrykk, men det er så mange dimensjoner her. Ikke minst at vi nå vet at dette var et band på full fart mot oppløsning – paradoksalt nok var de heller aldri mer samspilt. Og «Abbey Road» er mye mer lyden av et BAND enn den doble forgjengeren. Soundet, som denne gjengen redefAbbey-Road-album-artwork-400x400inerte album for album, hadde med «Abbey Road» nådd et nytt symbiotisk nivå der den instrumentale samhandlingen nærmest går opp i en høyere enhet. Det er på grensen til glatt, men stort sett bare på grensen. Heldigvis. 

Lyden er så vanvittig moderne – den peker framover mot 1970-tallet og blir en lærebok for mye av det som skal komme da: nyansert og detaljrik vellyd med tendenser mot det pompøse. Heldigvis holdt Fab Four seg på rett side av den streken så mange skulle trampe tungt og ustilig over i tiåret etter. Og kanskje var det bra de gav seg med dette.

I den nye miksen trer alt dette utrolig tydelig fram. Alt låter om mulig enda mer krystallklart og friskt enn i tidligere utgaver av albumet – en prestasjon faktisk, for “Abbey Road” var allerede en av tidenes mest velproduserte plater. Pauls bass låter enda freshere, koringene er mer distinkte, de den gang nesten revolusjonerende, men strengt tatt enkle, moog-detaljene, er tydeligere i miksen enn før, og det dukker opp lyder jeg faktisk ikke har lagt merke til tidligere. 

Noen eksempler: Lennons råe gitar på “I Want You” er så nær i lydbildet at du nesten kan kjenne strengene vibrere. Maccas fantastiske bassing (hør den sinnsvake trippingen på den langvarige figuren mot slutten) og Ringos massive cymbaler på samme låt får større plass. Tung, tung blues går over i tung tung psykedelia her, og det låter mer kaotisk enn før, på en kul måte. 

“Come Together” gynger enda et hakk vassere i sitt elegante gumbo-groove. Pianoet på “Oh Darling” faller riktigere på plass. Selv den smått trivielle Ringo-sungne “Octopuses’ Garden” avdekker detaljer jeg ikke har lagt merke til før. Gitarene er hentet helt fram til fronten av lydbildet, men uten å dominere på bekostning av andre detaljer. Eksempelvis er arpeggiene i “Because” nydelig balansert mot harmoniumet (?) som dobler melodien der. 

På “You Neabbey-road-back-cover2jpgver Give Me Your Money” er bassen og gitaren bredere, fetere enn før. Her hører jeg også noen forvrengte lyder jeg ikke har lagt merke til før, mot slutten. Selve låta er den samme trudelutten som alltid, en liten medley i seg selv, egentlig, men det er mer arr og pastisj enn låt egentlig, har jeg alltid syntes – vakkert er det dog når “1,2,3,4,5,6,7 – all good children go to heaven” kommer mot slutten.  Gitaren som innleder “Sun King” er diger, og så kommer det litt fuglekvitter, før den chorus-fargede figuren toner inn. Det låter deilig, svært og magisk – vokalharmoniene her er nesten på høyde med dem i “Because”. 

En dyp bass (synth?) kryper fram på Mean Mr. Mustard. Heftig, men litt for dominerende.

Selv en trudelutt som “Polythene Pam” har stor, tung bass- og trommelyd her, og glir elegant som alltid over i Maccas “She Came in Through the Bathroom Window” – Maccas kuleste bidrag i medleyen. Det virkelig mesterlige trekket er selvsagt når “You Never..”  hentes fram igjen som bro midtveis i 1:36 lange “Carry That Weight”, trallen med Ringos vokal lengst fremme. Og så har vi finalen der alle tre gitardragerne gjør hvert sitt soloparti. Kult, og rock’n roll. 

Men så, til selve musikken: “Abbey Road» er selvsagt en veldig bra plate, en soleklar klassiker. Men altså, vi snakker Beatles, og lista her utgjør en egen liga – og den lista er så høyt plassert at selv klassikerstatus ikke garanterer pallplass i den interne rankingen. I min bok er det minst fire andre Beatles-plater som er bedre enn denne. Det slo meg siste jeg hørte gjennom hele plata, og det slår meg igjen.

Tør jeg si det? Ja, jeg må, om enn litt forsiktig: “Abbey Road” er en musikkhistorisk milepæl, men likevel en smule oppskrytt. Og hovedårsaken til det? Kvaliteten på Paul McCartneys låtbidrag.

Åpningen er fenomenal: «Come Together» er det mest groovy bandet noensinne gjorde; et moderne, tidløst swampy-sound tydelig inspirert av Dr. John, komplett med et av Pauls fineste bassmotiver og mange små, lekre detaljer (som Johns enkle Albert King-aktige toner mot slutten).

 «Something» er Harrisons aller fineste stund, og arrangementet, gitarspillet, trommingen, bassen, strykerne er ren perfeksjon. Det er ikke ETT feilskjær. 

SÅ kommer nedturene: Georges toppnivå følges av Pauls bunnivå:

«Maxwell’s Silver Hammer» er en øredøvende teit låt – John og de andre hatet den – hammerlyden, moogen, ikke en flis av arrangementet kan redde den, selv ikke en klokkeklar revidert 2019-miks.

«Oh Darling» er en grei doobeatles_endwop-pastisj der Paul drar fram rockestemmen, og koret, pianoet og alt sammen er ganske kult. Men sammenlign med “Come Together “ (der for øvrig Pauls bidrag er essensielt..): sistnevnte hviler også tungt på tradisjoner: den vugger i et swampy landskap befolket av Dr. John og Creedence på sitt mest gyngende, og stjeler tekst av Chuck Berrys “You Can’t Catch Me” (det førte til et rettslig forlik) – likevel: låta er innovativ og moderne, tekstmessig surrealistisk talking blues, der “Oh Darling” er retro og stiv, tekstmessig intetsigende og med bevisst tilgjort “sliten” stemme av Macca.

Faktisk blir Ringos tradde og temmelig ordinære, men sjarmerende, “Octopus’s Garden” en opptur etter Maccas ordinære dobbel, med fin gitarinnsats fra GH.

Side 1 avsluttes med Johns monumentale «I Want You» – muligens bandets aller tyngste låt – Ja, “Helter Skelter” er «høyere», men denne bluesy, jamrende Lennon-låta er mer dynamisk – og forskjellen på Paul og John på AR, er at du faktisk tror på teksten, om den er aldri så banal og enkel. Den lange repeterende outroen er majestetisk. Og som på “Come Together” er Pauls basspill helt fenomenalt – det er i det hele tatt interessant Pauls bidrag på de andres låter på AR er mer interessante enn det han gjør på sine egne låter – han skal ha for det – undervurdert låt!

«Here Comes the Sun» åpner side 2. En hyggelig trall med GHs fine semiakustiske gitarmotiv i sentrum og den ny-anskaffede moog-synthen godt hørbar i lydbildet. Men er ikke egentlig lydbildet mer interessant enn selve låta? 

Johns Beethoven-inspirerte (visstnok) «Because» er siste stopp før medleyen. Bare finfine gitar-arpeggier og litt synth-plukk. Og stemmer. Mange stemmer. Harmoniene her er gigantiske – noe av det mest kompliserte bandet gjorde harmonimessig. Har alltid likt denne godt.

SÅ kommer den lange medleyen. Også her synes jeg nivåforskjellene på Johns og Pauls bidrag er store. “You Never give me Your Money” er faktisk 4 minutter lang, en orkestert, småpompøs affære med mange temaerabbey_vinyl – en medley i seg selv egentlig, og den tipper nesten over, men jeg kan like den – så vidt. 

Lennons “Sun King” er imidlertid kulere, en riktig slepen låt, og når minuttene med hans enkle nidviser “Mean Mr. Mustard” og “Polythene Pam” tar over, er det forfriskende. “She Came in through the Bathroom Window” er best i outroen, med Georges fine gitararpeggier. “Golden Slumbers” og “Carry that Weight”: tunge ballader som heldigvis ikke er lengre. 

Ingen av låtene er akkurat sentrale milepæler, men uten bisterheten og humoren i Johns bidrag (og for så vidt “Bathroom”), hadde dette vært for glatt. “The End” er OK, med tøft gitarparti der alle tre gitarister bidrar, men også den ender ut i sånn glatt stemning som predaterer Pauls Wings-greier.

Nå skal nok Paul ha mye av æren for å ha holdt dette sammen, og sikkert for gjennomføringen av ideene. Han ville det så helhjertet, men jeg føler at det er som arrangør, primus motor og musiker at Paul er mest stor på denne plata, ikke som låtskriver. “Abbey Road” er en helt vanvittig velspilt og velprodusert plate – men først og fremst det! 

For låtkvaliteten er sviktende fra Pauls side: ingenting han bidrar med her som låtskriver hadde hatt nubbtjangs til innpass på “Sgt. Pepper” eller “Revolver”. Samtidig når George sin definitive topp med «Something», og Johns sentrale låter peker mot en mer rocka sound og viser en komponist i utvikling – rett etter bruddet kom nye klassikere som perler på en snor: f.eks. “Cold Turkey”, “Instant Karma”, “God”, “Working Class Hero”, “Mother”, “Isolation”. 

Så man må gjerne beskylde Yoko for å ha bidratt til oppløsningen av bandet og generelt dårlig stemning, men hvis det var hun som inspirerte låtskrivingen, var hun en mer effektiv muse enn Linda der og da. 

Det er altså ikke meningen å spolere festen, og om du er Beatles-komplettist gir det nok mening å anskaffe nok et eksemplar av denne gigaklassikeren. Men som et av albumene i tidenes sterkeste katalog, framstår den som låtmessig svakere enn den vanvittige rekka den etterfølger – fra “Rubber Soul” til “The Beatles”. Mange, meg selv inkludert, vil nok også mene at “A Hard Day’s Night” på mange måter er en sterkere samling låter – som produksjon og helhet står “Abbey Road” derimot igjen som en helt eventyrlig milepæl.