1C895A9F-F313-4C73-9729-1B969BDA90E2I dag er det 50 år siden Neil Young ga ut “After the Gold Rush” (1970). Det er det all grunn til å feire!

Tekst: Martin Johannessen

Plata er spilt inn Hollywood og Los Angeles og i kjellerstudioet til Neil Young i Topanga Canyon. Neil Young, David Briggs (og Kendall Pacios) er produsenter.

David Briggs og Neil Young ble kjent etter at Briggs plukke opp Young langs veien der han sto og haika i 1968. Det skulle bli et kreativt vennskap. Briggs produserte debuten i 1968. De fortsatte å jobbe sammen på plater som “Everybody Knows This Is Nowhere” og “After the Gold Rush”. Det siste samarbeidet fant sted på “Sleeps with Angels” (1994), før Briggs døde i 1995.

På dager som denne er “After the Gold Rush” den beste i Young-katalogen. Ikke en eneste dårlig låt. Den solgte bra også og kom på 5. plass i Canada og 8. plass i USA. I Nederland kom den på førsteplass.

Selv om dette er et plate uten Crazy Horse er nesten alle medlemmene med. Nils Lofgren, Danny Whitten, Billy Talbot, Ralph Molina og Jack Nitzsche spiller alle på plata. I tillegg er Stephen Stills (“Only Love Can Break Your Heart”) og Greg Reeves fra CSNY-bandet med. Og det er Bill Peterson som blåser lekkert i flygelhornet.

I følge biografien “Shakey” (2002) var målet å lage en plate som miksa CSNY og Crazy Horse. Og det lykkes de godt med. Plata er en fin blanding av rufsete rock, folk og country.

Neil Young er kjent for både rufsete gitarspill og delikate toner på den akustiske gitaren. Vi hører begge deler på denne plata.

Men på tittelsporet er det piano og flygelhorn som er de bærende instrumentene. Men hva låta egentlig handler om vet ikke låtskriveren:

“Hell, I don’t know. I just wrote it. It just depends on what I was taking at the time. I guess every verse has something different I’d taken.”

Teksten på “Southern Man”, derimot, er ikke så vanskelig å forstå. Den handler om rasisme i Sørstatene:

I saw cotton and I saw black / tall white mansions and little shacks / Southern Man, when will you pay them back?

Og for å sørge for at det ikke er noen tvil om innholdet synger han også om korsbrenningen til Ku Klux Klan.

Responsen på låta er like kjent. I 1974 skrev Lynyrd Skynyrd låta “Sweet Home Alabama” som et svar til Neil Young.

Well, I heard Mister Young sing about her / Well, I heard ol’ Neil put her down / Well, I hope Neil Young will remember / A southern man don’t need him around, anyhow

«They play like they mean it,» sa Neil Young i 1976. «I’m proud to have my name in a song like theirs.”

Egentlig skulle plata være et soundtrack til en film med samme navn. Men det ble ikke noe av filmen og bare musikken står igjen. Manuset har forsvunnet, men det skulle visstnok være en “sort of an end-of-the-world movie.”

Dette var en kreativ periode for Neil Young. Han hadde spilt inn to soloalbum og “Déjà Vu” med Crosby, Stills, Nash & Young på mindre enn ett år.

Kritikerne ble egentlig ikke så imponert over hva de hørte for 50 år siden. Rolling Stone skrev:

“Neil Young devotees will probably spend the next few weeks trying desperately to convince themselves that ‘After the Gold Rush’ is good music.”

Noen år senere hadde magasinet endret sitt syn og utropte plata til et mesterverk.

Village Voice var mere positiv: “Young’s melodies – every one of them – are impossible to dismiss.”

Siden har plata kommet langt opp på lister over verdens beste plater.

«Only Love Can Break Your Heart” og «When You Dance I Can Really Love» ble gitt ut på single. Den første gjorde det best med en 33. plass på Billboard-lista. Min favoritt er den andre singlen, «When You Dance I Can Really Love». Fet låt!

Karrieren til Neil Young er en lang og interessant musikalsk reise. Noen nedturer har det vært. Men oppturene er ofte så fantastiske at det blir god balanse i regnskapet.