FD7A56E7-6032-4AE7-B911-6EE4C905CE5BRETROKICK : Tommy Bolin – «Teaser» (album, 1975)

Jeg ble kjent med «Teaser»  via en venn som var Deep Purple fan. «Come Taste The Band» fulgte etter den flate og uinspirerte «Stormbringer». Tommy Bolin hadde erstattet Richie Blackmore – og løser det på beste vis – selv om låtmaterialet er av det svakere slaget og David Coverdales vokal er ganske irriterende.

Bolins soloplate «Teaser» kom ut før han ble med i Deep Purple. Den er noe helt annet. Musikken treffer «reit im winkel» fra første spor. Dette er absolutt hårete syttitallsrock – men med frie mengder inspirasjon fra funk, jazz og reggae. Alt gjerne i samme sang. Det låter lekkert musikalsk, med kule riff og fengende melodier. Tommy Bolin hadde spilt på Billy Cobhams «Spectrum» Der var nok der Purple-gutta ble oppmerksom på ham. Men «Teaser» er ikke bare en herlig gitarplate, for gitaristen synger suverent og låtene er riktig så spennende.

Åpningssporet «The Grind» er full av bevegelse. I stadig endring gjennom ulike temaer og med full fart i svingene. Her bremses det ikke. Neste spor er en lekker instrumental med groovy gitarlicks og svært funky rytmegitar. Det låter innmari friskt. «Dreamer» er en rockeballade med orgel og gospel-piano. Oppbyggingen mot slutten får syttitallet til å lyse opp som en halvglemt, men også solid og trygg havn.

«Savannah Woman» er kanskje høydepunktet på plata. Her høres Wes Montgomery inspirert gitarspill i en låt som hele tiden krysser sjangere. Tittellåta er tøff og kompakt rock med flott trommespill. Stort og hardt, dog kanskje ikke noe for innbitte indie-entusiaster. «People, people» er en usedvanlig kul reggaeaktig låt med ellevill saksofon. Herrejemini; som det svinger. Orgel og congas.  «Wild dogs» minner meg om både Led Zeppelin og David Bowie.

Albumet er et godt eksempel på tidas produksjonsverdier. Men det som skiller «Teaser» fra mengden er finessen, elegansen og en tidvis musikalsk genialitet som gir et personlig uttrykk til en sjanger som var i sterkt behov for fornyelse. Et høydepunkt før nedturen.

På denne plata var Tommy Bolin en herre på en kreativ topptur – som svinger begeret høyt og fullt – men med sikker kontroll. Han var dessverre også hekta på syttitallets eksesser og stoffer i kilometervare; så det ble bare med «Teaser» og oppfølgeren «Private Eyes» som er vesentlig mer konvensjonell i formen. Debuten derimot, er en frihånds genistrek.

«Teaser» får syttitallet til å fremtre i et sympatisk lys, selv for den mest skeptiske indie-entusiast. Omtrent som når den retrospektive blikkenslageren kaster skrå tilbakeblikk etter kundene.