En perfekt match

29F4E5AC-453E-4FE3-9143-973A8707288APlateanmeldelse: Carson McHone – «Still Life» (album, 2022)

I løpet av de siste årene har jeg muligens hørt Carson McHones navn sveve rundt i den musikalske atmosfæren jeg stor sett befinner meg i. Men det var først da jeg hørte hennes nye album,«Still Life», at jeg forstod at hun lagde musikk skreddersydd for mine musikalske smaksløker.

Etter å ha hørt den fantastiske åpningslåta, «Hawks Don’t Share», der Stones-aktige gitarer holdes i ørene av en fantastisk blåserekke, og saksofonen virkelig får skinne, var jeg fullstendig bergtatt. Etter å ha hørt spor to, den yppige og melodiøse tittellåta, med velklingende kassegitarer og stilige tangenter, der el-gitarene tar fullstendig kommandoen mot slutten av låta, slo det meg at begge låtene minnet ganske mye om en eller annen artist jeg har hørt mye på de siste årene.

Da jeg sjekket hvem som hadde bidratt på plata, falt brikkene på plass. Det kunne liksom ikke være noen annen. Og jada, jeg snakker selvfølgelig om Daniel Romano, mannen som nærmest har blitt en musikalske husgud for mange i Popklikk-redaksjonen. En fenomenal artist som i løpet av de siste årene har pøst ut en haug med kvalitetsplater, som selvfølgelig har oppnådd en rekke topp-plasseringer i Popklikks årlige musikk-kåringer.

På «Still Life» bidrar Romano med det meste. Han har arrangert, produsert, sunget, spilt trommer og gitarer. Noe det er ganske lett å høre for de av oss som digger mannen. Komboen McHone/Romano er med andre ord en perfekt match, der begge utfyller hverandre på suverent vis.

Når det er sagt; «Still Life» er selvfølgelig først og fremst Carson McHones baby, det er hun som har skrevet alle låtene og synger seg rett inn i lytternes hjerter. And that girl can sing, tro meg!

Lydbildet på plata er variert; det veksler stort sett mellom tøffe countrylåter (alt-country/americana) og deilige ballader. I løpet av 42 minutter og 18 sekunder, eksponeres man for alt fra røffe el-gitarer, myke kassegitarer, vakre pianoakkorder, snasne koringer, litt trekkspill, passe store doser orgel og forfriskende og hissige blåsere.

Musikalske likhetstrekk med Dylan og The Byrds dukker også opp i horisonten. Mye takket være gitararbeidet, sneier også tankene innom Richard Thompson. Lilly Hiatt eller en litt rocka utgave av Aimee Mann, er også fruktbare referanser.

Foruten de to nevnte åpningslåtene, er «Still Life» fylt opp med mange musikalske godbiter. Som for eksempel «Fingernail Moon», «Someone Else», «Spoil on the Vine», «Sweet Magnolia» og «Trim The Rose».

Men å anbefale låter er ikke så viktig, det viktigste er at du kaster deg over «Still Life» så fort det lar seg gjøre.

Foto: Loose Music (promo)

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1639