Bow for Each Other

Et skip lastet med terningkast fem for debutskiva «The Urge Drums», Susanne Sundfør som produsent, en grønn bukse, hjemmesnekra modulærsynth, stemmeharmonier, Liverton, en reise i verdensrommet. Popklikk har snakket med jentene i Bow to Each Other, Gunhild Kristoffersen fra Karmøy og Megan Kovacs fra Toronto.

– Hva er bakgrunnen for bandnavnet?

– Navnet kommer fra et Walt Whitman-dikt, der dansere bukker til hverandre. Vi liker veldig godt assosiasjonene det gir. Det å bukke til hverandre kan være en viktig symbolsk gest mellom både venner og fiender.

– Hvordan vil dere beskrive musikken dere lager?

– Det er veldig vanskelig å beskrive egen musikk uten å høres pompøs ut, eller uten å beskrive den slik vi ønsker den skal oppfattes. I all enkelhet kan vi si at vi lager popmusikk basert rundt synthlyder og stemmeharmonier. På dette albumet har vi vært inspirert av lydbilder som vi føler representerer en reise i verdensrommet. Som igjen er et symbol på en reise med ukjent mål.

– Hvordan fungerte samarbeidet med Susanne Sundfør?

– Det var superinspirerende å jobbe med en så musikalsk sjel. Hun er så engasjert og jobber så hardt at motivasjonen steg betraktelig hos oss også. Og så er vi jo gode venner, så det var til tider skikkelig koselig.

– Hvordan jobber dere sammen når låtene meisles ut?

– Megan pleier å ha melodi og tekst på plass, noen ganger fullførte låter, andre ganger noen vers og et refreng. Så setter Gunhild i gang med arrangering av materialet og så formes låta derfra.

– Plukk ut to favoritter fra ”The Urge Drums”.

– Det endrer seg hele tiden, vi får nye favoritter hver uke. Akkurat denne uka er det ”Into Your Love” og ”That Chair”. ”Into Your Love” er den siste sangen som ble fullført på albumet, og vi er veldig fornøyd med hvordan resultatet ble. Det er vi jo med alle, men denne gjør ekstra godt. ”That Chair” har kirkekor og åttitallstrommer på en gang, det er så gøy å spille den.

– Snirkler det seg en rød tråd gjennom albumet?

– Ja, alle låtene på albumet baseres på et tema om å bli revet bort fra noe en kjenner godt og er komfortabel med. Selv om en kanskje ikke var helt fornøyd der en kom fra, er det utfordrende å bli kastet ut i et nytt kapittel i livet og måtte endre måten en ser verden på. Som vi nevnte tidligere blir det som en reise med ukjent mål. De enkelte låtene tar for seg mer spesifikke temaer, men dette er bakteppet for hele plata. 

– Hva er dere mest fornøyd med på plata?

– Det er så mye! Noe som satte en ekstra spiss på stemningen på plata var Jørgen Træens hjemmesnekra modulærsynth som han slengte på flere av låtene. Helt knall!

– Hvilken av låtene var det vanskeligst å ferdigstille?

– Det var vel kanskje ”Into Your Love”, siden den ikke var ferdigskrevet da vi begynte innspillingen.

– Husker dere første gang dere møttes?

– Ja! Gunhild husker det, Megan måtte få en påminnelse akkurat nå. Megan hadde akkurat begynt på LIPA, og vi skulle ha en fellestime i klassen. Megan satt helt for seg selv på en stolrekke, så Gunhild satte seg ved siden av og introduserte seg selv. Megan sa «You’re the first person I’ve ever seen wearing green pants».

– Hva hørte dere på i ungdomstiden?

Megan hørte mye på kristen alternativ rocke- og lovsangsmusikk (det er sant), Gunhilds første album var ”Bad” av Michael Jackson som hun dansa til i stua.

– Hvilke plater hørte dere mest på i 2013?

– Grimes – “Visions”, Kanye West – “Yeezus”, Vangelis – “Spiral”, Big Boi – “Sir Lucious Left Foot”, M83 – “Hurry Up, We’re Dreaming”, Janelle Monae – “The ArchAndroid”, Robyn – everything. 

– Plukk ut tre plater som har betydd mye for dere.

– Gunhild: Fugees – «The Score». Jeg fikk dette albumet i bursdagsgave av broren min da jeg var 12 eller noe. Da hørte jeg på Spice Girls og Aqua. Jeg trodde dette redda meg på et vis, viste meg at det fantes populærmusikk som kunne stikke dypere enn jeg hadde forstått før. 

Megan: Rachmaninoff sin tredje pianokonsert. Den viste meg hvordan musikk kan gi et utløp for voldsomme følelser, og jeg syntes det var så nydelig.

Begge: Kate Bush – “Hounds of Love”. Viste oss at en kan lage fantastisk popmusikk uten å følge normer.

Velg mellom følgende:

– Prince eller Nirvana?

– Nirvana. Prince er for prinsete.

– Kraftwerk eller ABBA?

– Åååå, vanskelig. Men Kraftwerk. Så enkelt og så effektivt.

– The Beach Boys eller The Rolling Stones?

– The Beach Boys. Fordi harmoniene er så bra.

– Everton eller Liverpool?

– Everpool. Liverton. Kunne ikke brydd oss mindre.

– Madonna eller Patti Smith?

– Madonna. Fordi vi kan danse til beatsa hennes.

– Pink Floyd eller Led Zeppelin?

– Uenighet. Megan: Pink Floyd. Elsker alt med dem. Gunhild: Led Zeppelin. Husker så godt da jeg var 13 år og hadde sett ”Fame” og hørte på ”Whole Lotta Love” mens jeg prøvde å gå i spagaten hjemme alene i stua. Elska den sangen.

– Neil Young eller Bruce Springsteen?

– Neil Young. Har en av de mest ærlige og rå stemmene vi vet om, og låtskrivingen hans er en stor inspirasjonskilde.

– Dolly Parton eller Johnny Cash?

Uenighet igjen. Megan: Johnny Cash. «He makes me feel jolly inside». Gunhild: Dolly Parton. Elsker at hun kan være så fake og så ekte på en gang.

– Depeche Mode eller Joy Division?

Depeche Mode. Ja! Men det kan være fordi vi ikke har hørt noe særlig på Joy Division.