Cold Mailman (Foto:Erica Zahl Pedersen)

I den siste tiden har Cold Mailmans nye album, «Heavy Hearts», ruslet rundt i Popklikks kontorer og spredd så mye glede at vi så oss nødt til å gripe fatt bandets frontfigur og låtskriver, Ivar Bowitz.   

– Hvordan vil du beskrive musikken dere lager?

– Vi liker å beskrive musikken vår som et forsøk på å lage tidløs pop. Men vi er jo inspirert av alt fra prog til punk, og det tror jeg kommer fram hvis man hører godt etter. 

– Plukk ut to favorittlåter fra «Heavy Hearts»?

– Dette blir jo som å velge en favoritt bland sine egne barn, men jeg kan alltids prøve:

– «Lighthearted Love» er kanskje den låten jeg føler er aller mest Cold Mailman, fordi den inneholder elementer fra alt vi har gjort de siste sju årene. Fra det viseaktige riffet til det svale strykearrangementet og til slutt det mer elektronikainspirerte arpeggiosynthinnslaget, pluss at den har en fin liten bismak av prog. 

– Tittellåten er også en låt jeg er stolt av, mye fordi den ble skrevet for veldig lenge siden, har gått gjennom mange arrangementsmessige endringer, og flere ganger blitt avfeid av de andre i bandet. Derfor er jeg stolt av at vi faktisk fikk den til, og jeg synes dessuten den er veldig bra. Må også nevne at det er viktig å holde ut helt til slutten for å få med seg de fine tingene Ole-Henrik Moe gjør på stryk og sag i outroen.

Stilig cover, fet skive!

– Fortell litt om hvordan ideen til det stilige coveret dukket opp? – Den æren må tilskrives min samboer Camilla Skibrek. Hun skulle lage coveret og hadde kommet med mange forslag som til tross for at de var veldig fine ikke slo an 100% hos hverken bandet eller henne selv. Til slutt kom hun med et bilde hun hadde laget for lenge siden i forbindelse med et kunstprosjekt, der hun hadde brukt et «triks» som kalles Thatcher-effekten etter den nylig avlidne eks-politikeren. Alle så med en gang at ikke bare var det et fantastisk cover, men at det også kom til å bli lagt merke til og kommentert av stort sett alle som snakket om plata. 

– Hva er bakgrunnen for bandnavnet?

– Jeg lagde en låt for over ti år siden som jeg kalte Cold Mailman. Likte tittelen så godt at jeg endte opp med å bruke det som bandnavn i stedet. Ingen mystisk symbolikk her, dessverre…

– Hva er du mest fornøyd med på «Heavy Hearts»?

– Er rett og slett veldig fornøyd med at plata låter slik som vi hadde lyst til at den skulle låte da vi gikk i studio. Dessuten synes jeg tanken om å lage noe helhetlig der ingen detaljer er tilfeldige fungerte veldig bra. Detaljemessig sett? Gitarlyden til Martin Larsen på «I Was Wrong» låter som en glovarm kniv som skjærer smør.

Verdens beste skive?

– Hvordan og hvorfor begynte dere å spille sammen?

– Etter å ha holdt på lenge alene følte jeg at låtene jeg skrev ikke ville komme til sin rett uten et band å spille med. Min bror Martin ble med først på bass, deretter fulgte en lang prosess med å stable på beina en permanent besetning. Da Catharina ble med for tre år siden føltes det som vi var i mål. 

Du kommer jo fra Bodø. Finnes det en Bodøbølge i musikkuniverset?

– De sier så…

– Hva er best: snøstorm i Bødø eller solskinn i Oslo?

– Er ikke mer patriotisk enn at jeg lett velger solskinn i Oslo. Få ting er mer idyllisk – helt til det bikker over og blir klamt og klaustrofobisk. 

– Hvilke planer har dere for framtiden?

– Fortsette å lage plater som føles som det beste vi har lagd. 

– Vinyl, cd eller strømming?

– Vinyl, fordi det gir en mye mer fokusert lytteopplevelse. Du setter på ei plate, og så lytter du. Når det har sagt har Spotify sine åpenbare fordeler når det kommer til tilgjengelighet og jeg kommer nok aldri til å selge CD-platene mine fordi jeg er for knyttet til dem.

En klar favoritt– Nevn tre album som har betydd mye for bandet.

– Jeg har nevnt fire viktige plater i mange intervjuer og presseskriv, så jeg kan jo velge et par andre her: «Red» av King Crimson ligger ganske langt unna det vi driver med rent sjangermessig, men har vært en stor inspirasjon for de fleste av oss i bandet. Fantastiske låter, og gitarlyden på «Starless» er noe av det fineste som er spilt inn. Ellers har jo Motorpsycho på generell basis betydd mye for meg, og jeg tror nok det gjelder de andre også. Skal jeg trekke fram ei plate må det kanskje bli «Blissard», fordi den har en fantastisk stemning og energi, og blir aldri kjedelig. Ellers hadde jeg jo en slags åpenbaring første gang jeg hørte Joni Mitchell og plata «Clouds». Den har nok påvirket meg utrolig mye som låtskriver og sånn sett også bandet. 

– Velg mellom følgende:

– Twin Peaks» eller The Wire?

– Har ikke sett The Wire, så den er ganske enkel. Når det er sagt er jo Twin Peaks noe av det mest fantastiske som er laget uansett kunstform.

– Prefab Sprout eller The Clash?

– Har aldri hørt på The Clash, så den er ganske enkel. Når det er sagt er jo Steve McQueen noe av det mest fantastiske som er laget uansett kunstform.

– Beach Boys eller Michael Jackson?

– Jeg mistenker at trommis Stian er dypt uenig her, men jeg må gå for Beach Boys. Begrunnelse: «Caroline No.». «Till I Die». «All I Wanna Do». Og så videre.  

– Roxy Music eller David Bowie?

– Bowie, men har innsett at jeg må sjekke ut Roxy skikkelig. Er egentlig bare ett Bowie-album som virkelig treffer meg midt i hjertet: «Heathen» fra 2002, men FOR ei plate det er.

– Belle & Sebastian eller Teenage Fanclub?

– Aldri hørt noe særlig på Belle & Sebastian, de slo meg alltid som litt for søte og snille. Hadde en periode jeg var rimelig hekta på «Songs from Northern Britain» og en av de litt nyere TF-skivene, så må nesten gå for dem. Utvilsomt et bra band.

– Sonic Youth eller My Bloody Valentine?

– Elsker begge, men Sonic Youth vil nok alltid stå mitt hjerte nærmest. For et band. For en katalog!

– The Smiths eller Madonna?

– The Smiths, på grunn av låtene «Shoplifters Of The World Unite» og «How Soon Is Now». Sjukt bra låter, ellers har jeg egentlig aldri hatt noe særlig forhold til dem. Men Madonna har jo «Take a Bow»…Denne var vanskelig.