EC4AFE5F-4513-4212-A043-CFC99138AD70Plateanmeldelse (retro): Elton John – «The Captain & The Kid» (2006)

Elton Johns «The Captain & The Kid» er en slags oppfølger til «Captein Fantastic And The Brown Dirt Cowboy» fra 1975. Begge albumene forteller historien om Elton John (The Captain) og hans kompis og tekstforfatter Bernie Taupins (The Kid), og deres opplevelser i begynnelsen av deres suksessfylte og turbulente karriere.

Der «Captain Fantastic» satte ord på følelsen av å mislykkes i årene før det store gjennombruddet, forteller «The Captain & The Kid» historien om hvor vanskelig det var å håndtere suksessen. To vidt forskjellige fortellinger med utgangspunkt i den samme «historien», og en tidsavstand på 31 år.

At kontrastene mellom de to «fortellingene» er store fremkommer av tekstmaterialet. I tittellåta fra 1976 heter det: «Hand in hand went music and the rhyme/ The Captain and the Kid stepping in the ring/ From here on sonny it’s a long and lonely climb».

Og i suverene «Bitter Fingers» er oppoverbakken fremdeles bratt: «I’m going on the circuit/ I’m doing all the clubs/ And I really need a song boys to stir those workers up/ And get their wives to sing it with me just like in the pubs/ When I worked the good old pubs in Stepney».

At «Tinderbox» og «And The House Fell Down» fra «The Captain & The Kid» følger tett på hverandre er ikke tilfeldig. De musikalske triumfene – «Captain Fantastic» gikk rett inn på førsteplass i USA – har satt sine tydelige spor. På sistnevnte låt beskrives en paranoid og dunkel tilstand i kjølvannet av den enorme suksessen. De to idealistiske guttungene som skulle erobre verden er redusert til to desillusjonerte menn. En lang og slitsom oppoverbakke har etter en stund på toppen, blitt erstattet av en ny og enda brattere bakke:

The sun is up and the shades are all pulled down
I’m more paranoid with every little sound
Like the leaf blower blowin’the leaves around
And the siren wailing on the other side of town

«Tinderbox» beskriver et forhold på bristepunktet. Samarbeidet mellom The Captain og The Kid lever på lånt tid. Etter å ha jobbet oppå hverandre i flere år begynner tretthetstegnene å snike seg inn etter «Captain Fantastic». Følelsen av å leve sammen i en kruttønne resulterte da også i at samarbeidet mellom Elton John og Bernie Taupin ble avsluttet noen år senere.

We’ve been living in a tinderbox
And two sparks can set the whole thing off
Rubbing up together around the clock […]
Pressure’s gonna cook us if we don’t uncook it
We’ve gotta climb out of the other one’s pocket

Ved å lage en oppfølger til «Captain Fantastic And The Brown Dirt Cowboy»; av mange regnet som en av hans absolutte høydepunkt, har Elton John lagt ut en snubletråd for seg selv. Og visst snubler han. For sammenlignet med «Captain Fantastic» er «The Captain & The Kid», både når det gjelder tekster og melodi, som en liten sjenert og vannkjemmet lillebror å regne. Hvorvidt årsaken til dette grepet skyldes overmot eller pågangsmot, vet kun Elton John. Men resultatet er uansett at jeg fremdeles stort sett hører på «Captain Fantastic». Og det var vel ikke meningen?

Men når det er sagt; om jeg holder meg for ørene og knebler storebroren, innser jeg at «The Captain & The Kid» faktisk er et av de bedre albumene Elton John har gitt ut på årevis. Sammenlignet med utgivelsene på 80- og 90-tallet er det nærmest for en genistrek å regne. Tittellåta, «Tinderbox», «Wouldn’t Have You Any Other Way (NYC)» og «I Must Have Lost It On the Wind» er noe av det bedre han har gjort siden nettopp «Captain Fantastic». Og at de to tittellåtene, «The Captain & The Kid» og «Captain Fantastic And The Brown Dirt Cowboy», slentrer av gårde i samme tempo er neppe tilfeldig og ganske stilig.

Litt gøy er det jo også at Elton John har blitt en ekte «pianomann» igjen. Lydbildet på plata er behagelig neddempet, og hele tiden er det pianoet som leder an. Bare ved et par anledninger blir det pompøst og sentimentalt. På de to siste låtene, «Old 67» og tittellåta, har Elton John forflyttet seg fra fortid til nåtid. På «Old 67» sitter kapteinen og guttungen og mimrer:

«Don’t often do this/ We never really get the chance/ Nearly froze to death on Oxford Street/ Now we’re sitting in the South of France».

Balansen er gjenopprettet. Roen har senket seg over de to gamle heltene. På tittelåta, avsluttes reisen med følgende ord:

And you can’t go back and if you try it fails
Looking up ahead I see a rusty nail
A sign hanging from it saying «truth for sail»
And that’s just what we did
No lies at all just one more tale
About the captain and the kid

Og da tenker jeg at lillebroren er en alright fyr. Tross alt. Da gjenstår det bare å se filmen, «Rocketman». En film som har fått kidsa mine til å spille musikken til kapteinen og guttungen nonstop på vinyl!