FEEB7DF4-FB17-4A10-9CC0-25C8707C897FI dag er det 55 år siden Bob Dylan ga ut «Highway 61 Revisited» (1965).

Tekst: Martin Johannessen

En plate som åpner med «Like a Rolling Stone» og slutter med «Desolation Row» OG som ellers er full av gullkorn som «Tombstone Blues» og majestetiske «Ballad of a Thin Man». Herregud, for en vanvittig bra plate!

Plata har fått en vel fortjent 4. plass i Rolling Stone sin liste over tidenes 500 beste album. De kåret også like greit «Like a Rolling Stone» til tidenes beste låt! Noen kåringer er veldig lette å like.

Dylan sjøl skal ha sagt at «jeg vil aldri klare å lage et bedre album enn det… Highway 61 er bare altfor bra.»

Highway 61, også kalt The Blues Highway, strekker seg fra New Orleans gjennom Memphis og fra Iowa gjennom Duluth (hjembyen til Dylan). Det er ikke hvilken som helst vei i rock n’ roll-sammenheng.

Bessie Smith døde i en bilulykke på denne veien, og det var her Robert Johnson i følge mytologien skal ha solgt sjelen sin til selveste djevelen ved krysset mellom Highway 61 og Highway 49. Elvis Presley vokste opp langs veien og Martin Luther King, Jr. ble senere myrdet på et motell like ved veien.

Hele plata er rufsete på en måte som bare gjør låtene bedre. Det er også den første Dylan-plata som er elektrisk både på side A og side B. Bandet består blant annet av Al Kooper og Mike Bloomfield, to bunnsolide navn i bluesrocken!

Selv om «Like a Rolling Stone» er kåret til verdens beste låt både her og der, er favoritten min på plata «Tombstone Blues». Melodien er bra, teksten er bra («the sun’s not yellow, it’s chicken»), et rufsete mesterverk!

Det er forresten Gud i Himmelen som uttaler det med at «the sun’s not yellow» – eller Commander-in-Chief, som han blir omtalt som i låta:

The Commander-in-Chief answers him while chasing a fly//Saying, «Death to all those who would whimper and cry»//And, dropping a barbell, he points to the sky//Saying, «The sun’s not yellow, it’s chicken»

Mr. Jones i «Ballad of a Thin Man» er i følge Dylan Max Jones, en tidligere kritiker i Melody Maker som ikke «forsto» låtene til Dylan. Men i låta handler det om mer. Det handler om journalister som ikke forstår motkulturen i det hele tatt. Mr. Jones kan også tolkes som A4-mennesket som bare blir redd av å se hva som skjer rundt seg.

Låta er en frådende avsløring og beskrivelse av en uheldig inntrenger fra borgerskapet som forviller seg inn i en verden av bohemske frikere og skruller. Veldig skremmende saker for Mr. Jones.

Men det kan jo selvfølgelig være en helt annen forklaring også.