Endelig tilbake

Ingerlise S.
Ingerlise S.

Som medlem av Ephemera hadde Ingerlise Størksen vært med på det meste musikkbransjen har å tilby før bandet tok en meget lang pause i 2004. 

Bergensjentene hadde da vært med å definere en generasjon musikalsk. Nå er hun endelig tilbake med sitt første soloalbum, «All The Good Things». Har Popklikk snakket med henne? Selvfølgelig har vi det!

– Hva er den største forskjellen på solo-Ingerlise og Ephemera-Ingerlise?

– Største forskjellen er nok at jeg ikke har inngått kompromisser i skapeprosessen. Fra arrangering av låtene til arbeid i studio, valg man tar på veien og så videre. Ephemeralyden var en blanding av alle oss tre. Stemmene, meningene, ideene og arrangeringen. Nå har jeg styrt alt dette selv. Startet og stoppet der jeg følte det rett, og synes selv jeg har funnet en egen Ingerlise-lyd. Noen likheter til Ephemera vil nok skinne gjennom, men det ville jo vært rart om det ikke gjorde det. Jeg er jo én av dem.

– Hvordan vil du beskrive musikken på plata?

– Platen varierer fra helt nedstrippet og nakne låter, innspilt live i studio – til mer oppegående poplåter med full produksjon. Det er vel i pop/singer-songwriterfamilien denne platen hører hjemme. Elleve låter som alle er viktige låter for meg. Det er en personlig og nær plate.

Endelig tilbake
Endelig tilbake

– Hva er du mest fornøyd med på plata?

– Jeg er veldig fornøyd med å ha gitt mange av låtene en ekte og upolerte ramme. Noen av låtene er innspilt omtrent slik de ble laget hjemme i min egen stue. Følelsene i musikken og fortellingene er det essensielle for meg som låtskriver, og det å skulle fange nerven i låtene kan ofte være en utfordring. Når man først klarer det, er det en ufattelig god følelse. Jeg er glad i albumformatet, synes alle låtene til sammen gjør en god helhet.

– Plukk ut to låter fra plata som du er spesielt fornøyde med.

– «Velvet Voice» er en låt jeg skrev for et par år siden. Jeg var i stuss om den skulle få være med på platen i utgangspunktet, ikke fordi den ikke var bra nok, men fordi jeg hadde mange nye som fristet. Da musiker, Jørgen Sandvik, tok frem harper og begynte å spille på låten i studio, forstod jeg kjapt at dette var en låt som måtte være med. Det ble mange harper til slutt, og i dag er det en av mine favoritter på platen.  Den første singelen, «I Killed Your Horse» er en annen låt jeg er veldig happy med. Det er ikke ofte det skjer, men av og til popper det uventet opp en helt ny sang i hodet, og tekst og melodi kommer ut i en fei. Dette er en av de låtene, og jeg satt midt i Bergen sentrum da denne poppet. Jeg kastet meg over penn og papir, nynnet melodien inn på iphonen, og der var den. En veldig gøy låt å jobbe med i studio.

– Hvilken av låtene på plata sleit du mest med å ferdigstille og hvorfor ble det sånn? 

– «The Birds Would Cry» var en liten nøtt i studio. Det er en ganske intens historie i bunn av låten, og vi jobbet ganske hardt med å finne riktig balanse. Et øyeblikk der var låten en up-tempo popperle, med masse stryk og heftig tromming, men det stemte aldri helt. Historien og nerven i denne låten var det som måtte frem, og til slutt endte det med at jeg spilte inn låten live. Kun jeg og gitaren. Da stemte det igjen.

Knallskive
Knallskive

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Jeg skriver nok best når jeg har det som verst. Det er jo en ganske krevende trend i lengden, men som så mange andre låtskrivere, trenger behovet seg frem når man har ting på hjertet. Der andre må løpe det fra seg, bestige en topp eller male et bilde – må jeg altså skrive en låt. Det er en fantastisk tilfredsstillelse når man klarer å lage en god låt ut av noe som kanskje i utgangspunktet var trist og leit – eller godt, for den saks skyld. Når man føler at teksten og melodien sier akkurat det du trengte å si, er lykken ganske nær. Veldig ofte trenger dette behovet seg frem lenge etter man burde vært i seng og sovet, så det blir til tider noen veldig korte netter. Men jeg har kommet frem til at det er det verdt.

– Du har hatt et langt opphold som artist. Hva har du gjort i mellomtiden?

– Jeg har gjort mye annet disse årene, men har også skrevet musikk hele veien gjennom. Alle vi tre i Ephemera har fått barn, og det fristet lite å reise på turne og bo i buss i ukevis etter at disse små kom. Jeg har jobbet som journalist i noen år, og tenker at det har vær sunt og bra å se verden fra en litt annen side enn fra scenekanten. Behovet og savnet etter å jobbe med musikk i den grad jeg ønsker, har hele tiden lagt der, så tidvis har det vært en utfordring. Jeg tok et valg for en tid tilbake, og sa opp jobben min for å kunne fokusere på musikk og andre ting jeg setter høyt.

Superhelten
Superhelten

– Hva er det beste og det verste med å jobbe i musikkbransjen?

– Norsk musikk har vel aldri vært større eller bedre enn den er i dag. Det er utrolig mange bra artister og mye bra norsk musikk der ute for tiden. Bransjen er full av flinke folk, og mulighetene for å utgi og dele musikk er større enn noen gang. Noe av utfordringen med å jobbe i denne bransjen, er at platesalget er nullet ut, og inntektene må komme inn andre steder. Det krever mye mer av deg som artist – man må reise mye og man må ha tid nok til å være tilstede. Det er hardt arbeid, men det er også bra, tenker jeg. Men jeg håper for alle artisters skyld, at inntektsbildet og muligheten for å kunne jobbe med og leve av musikk vil bli noe enklere der fremme. I dag er det på grensen til umulig, om man ikke ligger på topp 5 listen.

– Hvilke planer har dere for fremtiden?

– Jeg ser ikke så veldig langt fremover. Nå er det albumet «All The Good Things» det handler om, og kanskje skal jeg begynne å snuse på en oppfølger etter hvert. Det blir en del konserter på sensommeren og til høsten, og det gleder jeg meg enormt til. Det blir uansett musikk i fremtiden. Så pass vet jeg.

Cardigans
Cardigans

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

-Favorittbandet mitt som fjortis, var U2. Jeg var på grensen til ekstremt forelsket i Bono, og pikerommet var tapetsert. Hørte også mye på Indigo Girls, Bjørk, R.E.M, Nirvana, The Smiths og ikke minst Roy Orbison. Min barndomshelt.

– Hvilke plater hørte du mest på i fjor?

– Jeg hørte mye på Ed Harcourts plate, «Back Into The Woods». En plate jeg hører mye på fremdeles. Jeg er veldig begeistret for ham. Han skriver fantastiske låter og har en måte å skrive på som treffer meg midt i magen. Feist er en annen artist jeg brukte mye tid på i fjor, og vil spesielt trekke frem låten «The Bad In Each Other». Blir aldri lei. Ellers hørte jeg mye på norske utgivelser som ble utgitt.

– Hvem er tidenes tøffeste vokalist?

– Freddie Mercury. Er det vel ikke?

– Plukk ut tre album som har betydde mye for deg.

– «Back Into the Woods» – Ed Harcourt: Fordi mannen skriver fantastisk musikk. Melodiene, tekstene, inderligheten og lidenskapen hans treffer meg veldig. Det er egentlig en ganske rolig og nedpå plate, men funker knallbra for eksempel å jogge til. Tro det eller ei. Kanskje fordi jeg luller meg inn i musikken og glemmer hva jeg egentlig driver med. Og det er bra når det kommer til jogging og meg.

Joni Mitchell
Joni Mitchell

«Long Gone Before Daylight» – The Cardigans: Elsker, elsker, elsker denne platen. Siden den dagen den kom ut, har jeg hatt den i umiddelbar nærhet. Platen inneholder alt man trenger. Energi som bygger deg opp, vakre og intense låter, triste og nære, rocka og ekstatiske. Denne platen kommer alltid til å være én av mine topp 5. Produksjonen er i mine ører på grensen til perfekt, og dette er en fullstendig plate på alle måter. For meg.

«Debut» – Bjørk: Glemmer aldri dagen jeg oppdaget Bjørk. Jeg var 14 år, mener jeg – og så henne på MTV hjemme i kjellerstuen. Jeg ble målløs og syntes det var helt fantastisk. Musikken, damen, alt. En ny verden åpnet seg for meg, og jeg falt pladask. Denne platen har jeg hørt i stykker to ganger, og den er fremdeles like bra som da den kom ut i 1993. Om ikke bedre.

– Velg mellom følgende artister

– The Smiths eller The Clash?

– The Smiths. Elsket The Smiths som ungdom, og blir fremdeles lykkelig når noen setter på «Bigmouth Strikes Again» eller «Ask», eller «The Boy With A Thorn In His Side»..and so on. Det er lyden av ungdomstiden min.

– Paul Simon eller Neil Young?

– Neil Young. Fordi han har skrevet noen av de fineste låtene i verden.

– Vampire Weekend eller Jack White?

– Aner ikke. Kjenner dem ikke godt nok. Noen av dem.

– Nirvana eller Johnny Cash?

– Begge? Er det lov? Hvis ikke må det bli Johnny Cash. I alle fall nå. For 15 år siden hadde jeg valgt Kurt.

– Madonna eller Kate Bush?

– Kate Bush. For en fantastisk dame!

– The Beach Boys eller Led Zeppelin?

– The Beach Boys. Fordi jeg ikke liker Led Zeppelin.

– Pink Floyd eller Tom Waits?

– Tom Waits. Ah, han har laget noen intenst fine låter. Veldig glad i Tom Waits.

– Joni Mitchell Eagles?

– Joni Mitchell. Hun er et eventyr av en låtskriver. Mye er kanskje litt for meget for min del, men mye er helt enormt stort. Om noen kan klappe seg selv på skulderen for evnen til å skrive musikk og tekst som får deg til å tenke og føle, fryse på ryggen og kanskje gråte, så er det Joni.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1657