18A1BD13-AEDE-47D7-8980-978DA8594057Plateanmeldelse: Thomas & Tvilerne – «Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet» (album 2020).

«Noen elsker der ute et sted –
en stjerne faller fra himmelen ned
Noen gråter og noen ler,
og noen seiler umerkelig av sted».

Jeg var nylig på teater og så Dylans sanger fremført på nynorsk i den flotte oppsettingen «Vikla inn i blått» på Det Norske Teateret. Om man ikke analyserer Dylans tekster på et dypere plan, må det være lov å si at den oppsettingen likevel hadde de enkelte låtene i sentrum og at man ikke fikk servert en sammenhengende historie. Visegruppen med det bibelske navnet Thomas & Tvilerne har laget teater for plate. En tydelig rød tråd. På det forseggjorte plateomslaget og tekstheftet som følger med vinylutgaven, er det gitt korte beskrivelser av låtene, og utgangspunktet for albumet er godt forklart. Om du ikke har selve albumet kan du oppsøke hjemmesiden til bandet, mye interessant informasjon!

Handlingen på visealbumet «Angelina & Fillefrans/ Elviras hemmelighet» finner sted på den fiktive Heaven Pub. Åpningslåten – prologen «Hendene»- tar oss elegant ned trappa til puben, dveler ved dørhåndtaket før vi går inn i Heaven Pub. Scenen er satt. Snart vil vi ble kjent med dem: Angelina som drømmer om å synge som Edith Piaf. Bohemen Fillefrans som skulle bli en stor poet. Den tidligere menige soldaten, «Obersten», som har plass på et hospits, men som foretrekker å sove under åpen himmel. Han bærer på minner som er for tunge for en mann å bære: «Så krigen er over før slaget er tapt». Vi møter Oberstens venn, Herr Paulsen, en tidligere forretningsmann med for stort hjerte og for dyp lomme, som det står i presseskrivet. Og den ensomme Elvira, som svever over forestillingen, hun bærer på hemmeligheter man bør slippe å bære på.

«Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet» er album nummer to fra Thomas & Tvilerne. Det første albumet var «Milestein» og ble utgitt for tre år siden. Denne gangen slår Thomas & Tvilerne til med et dobbeltalbum som varer én hel time. Og i dette selskapet føles ikke det lenge. Jeg har mer enn én gang latt albumet få enda en runde når jeg er ferdig med den første. Man blir inderlig glad i det persongalleriet som tegnes opp. «Viser med utgangspunkt i litt vindskeive personligheter, brune skjenkesteder og «styrkedrikk» er langt fra noen nyvinning, og vi er naturligvis bevisst på at vi står på kjempers skuldre når vi presenterer vårt eget univers», heter det i presseskrivet, og så oppgis en rekke inspirasjonskilder som for eksempel svenskene Bellman, Vreeswijk og Taube.

Jeg synes nesten dette blir for beskjedent. La gå at dette ikke høres veldig originalt ut ved første øyekast – eller, ehm, ørekast – og at tankene mine også gikk tilbake til norsk visesang og 1970-årene. God musikk skal ikke alltid finne opp kruttet på nytt; det holder å stå på kjempers skuldre og lage noe eget. For noe eget er dette. Historiene om de som finner felleskap i utenforskapet er ikke fortalt på akkurat denne måten tidligere. Historiene engasjerer og interesserer. «Om soldaten som falt, da han kom hjem fra strid». Om en natt der to har funnet sammen for litt varme: «Gjenglemt BH – «Askepotts sko». Tekstene har ikke bare et sterkt innhold. Den poetiske og uanstrengte språkdrakten, gjerne med rim, er i seg selv musikk for øret. «Elvira sminker seg, det ene øyet er blått//Nå vil hun skjule det og at hun har grått». Én strofe og vi tas inn i en historie om en kropp – og en sjel – som er mishandlet, men som drømmer om noe mer. «Se min kjole er jeg ikke fin//Hold meg forsiktig, si at jeg er din//».

2C72F38A-802A-46F6-855A-D90F57FF294A

Tekstene er viktige, men det er selvfølgelig den flotte musikken som gjør at dette er en plate som bør favne bredt og som gjør at den kan høres gjentatte ganger. Melodiene er utsøkte, vakre. Musikerne kan sitt fag; noen ganger holder de igjen, andre ganger får vi litt ekstra. Visegruppen har sin base i Åsgårdstrand der albumet også er innspilt. Thomas Marthon Engevold har skrevet både tekst og musikk. I tillegg til å spille vakker gitar synger han med en varm stemme, det er litt Lillebjørn Nilsen og Alf Cranner over ham, og i min verden sier det ganske mye. Arnstein Arnesen spiller tverrfløyte, gitar og munnspill og korer på utsøkt vis. Han er nesten et orkester i seg selv.

Øystein Bergsvik skaper litt herlig uro i lydbildet. Selv om mange av personlighetene på dette albumet er beslektet med persongalleriet i Tom Waits’ «Rain Dogs», har sammenlikning med Tom Waits ikke altfor mye for seg. Likevel sender bruken av sag på prologen og «Oberstens blues» meg i retning Tom Waits’ teateralbum «Alice». Den skaper litt av den samme stemningen. Det samme gjelder hans bruk av perkusjonsinstrumenter, instrumenter som utmerker seg på enkelte av låtene. Som Thomas fortalte meg; Øystein har mange saker han slår på i «kjøkkenavdelingen».

Ingrid Lønnkvist Røri og Marie Røri Lillesæter på vokal er helt sentrale, ja, nødvendige, for stemningen på dette albumet. Utrolig hvor stor forskjell et «Lalala lalalalla» kan gjøre! Jeg har ikke gått slektskapet til gruppemedlemmene nærmere etter i sømmene, men vi har en Røri til: Magnar Lønnkvist Røri korer og spiller vakker kontrabass – jeg elsker det instrumentet!

Øystein Fosshagen har vært medprodusent, og skal, slik jeg forstår det, være viktig for at lyden på dette albumet er så flott og organisk, en fryd å høre på i stereoanlegget i stua. Og han bidrar også med flere instrumenter på plata: tangentinstrumenter, gitar, fele og mandolin.

Men man skal ikke glemme at det å sitte med «Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet» foran seg er noe mer enn musikken og låtene, selv om det er mer enn nok. Det er lagt ned mye arbeid i tekstheftet med de små mellomtekstene mellom låtene. Designer Alex Clay er viktig her, og hans illustrasjoner er en fryd for øyet. De har en verdi i seg selv; men kanskje bidrar de til å gi opplevelsen av albumet et ytterligere løft.

Ja, mange personer som er delaktige i dette prosjektet er nevnt, og flere sikkert glemt. Selv om Thomas er hjernen bak dette, er alle svært sentrale for denne flotte totalopplevelsen. Elskere av gode melodier, flott musikk og sterke historier trenger ikke lete lenger. Thomas og hans tvilere gir deg dette og mer til! Teaterscenen neste?

«Elvira danser i natten
som den var hennes siste,
og hver takt en dyrebar skatt,
som hun er redd for å miste»