ED44C669-7FED-4788-8CCB-7E43D96C1680Søndag 28/6-2020

08.32: Søndag morgen er nesten alltid en fest hjemme hos oss. Stå opp, titte ut av vinduet, rusle ned på kjøkkenet, hente en slize i kjøleskapet fra gårsdagens pizzafest, snakke litt med Indie (verdens beste hund), gi henne mat, lage kaffe.

Sofaen neste. Stille. Litt fuglekvitring. Ungene og kjæresten sover. Sjekke avisene på nett, har Manchester United lagt inn et bud på en spiller? Neida. Men, vi er i semi-finalen i FA-cupen. Stor takk til Harry!

09.03: Tid for å høre på musikk fra Spotify. Joda, jeg har en haug med vinyl og cd’er i kjelleren, men jeg har blitt en streamer. Noe jeg ikke ville ha trodd for 10 år siden da streamingen av musikk for alvor festet kveletaket på musikkindustrien. Trist, men sant.

Begynner med den nye låta til The Old 97’s, «Turn Off The TV». Sitter som ei kule, namedropper Pixies og T.Rex. Bra refreng, rock’n’roll, får meg til å tenke på Paul Westerberg. Kort og konsis låt. Tøffe gitarer. Ikke noe tull. Stemmen til Rhett Miller holder det hele på plass.

Stemmer, ja. Stemmer. Begynner å tenke på Van Morrison. Ja, må ha litt Van The Man. Herregud, for en mann og for en stemme. Søker fram «Into The Mystic». Elsker den plata. Blir knapt bedre. Åpningslåta, «Bright Side Of The Road», fyller rommet med blåsere, en haug strengeinstrumenter, munnspill og Vans magiske stemme. Også så utrolig fengende, da gitt. Låta bare flyr avgårde – rett inn i «Full Force Gale». Nok en knall-låt med herlig gitarspill. En sang om Gud. Halleluja! Og det bare fortsetter, «Steppin’ Out Queen». Piano, blåsere, fele, herlige koringer – herregud for en låt! Men, nå har jeg begynt å tenke på en annen stemme jeg elsker. Stemmen til Kevin Rowland, en mann som definitivt har hørt på Van Morrison.

Jada, det er helt riktig, det er ham. Sjefen i Dexys Midnight Runners, et av mine favorittband! Bandet som i perioden 1980-1985 ga ut tre prikkfrie album (mens jeg skriver dette ruller fremdeles Van rundt i rommet, «Troubadours», er det mulig, liksom?)

09. 35: Henter fram «Too Rye Ay» fra 1982, plata som, mye takket være «Come On Eileen», gjorde Kevin og gjengen verdensberømte. Og en av de platene jeg har hørt mest på som lytter. Rett og slett en klassiker. Helt der oppe. Tøtsjer himmelhvelvingen. Keltisk soul. Og Kevins sublime stemme. Om det finnes en Gud, er Kevin trolig beviset på at han finnes. Jada, vrøvler nå, men mister alltid bakkekontakten når Dexys kommer på banen. Eksaltert, glad, fullstendig oppslukt. Puh! Kan hele plata utenat, så i dag nøyer jeg meg med de to åpningslåtene, «The Celtic Soul Brothers (More, Please, Thank You)» og Let’ Make This Precious». Blir aldri lei. Aldri!

09.50: Går tur med Indie. Hun snuser og snuser. Nydelig vær. Prater med en nabo om sommerferie. Aner ikke hvor vi skal. Hadde tenkt oss til Italia, men det går jo ikke. Hva med Larvik?

10.25: Mens jeg ruslet rundt med India, lå Kevin Rowland hele tiden og vaket i bakhodet mitt. Tenkte på soloskiva hans fra 1999, «My Beauty». En plate med bare coverlåter, som fikk mye omtale på grunn av coveret der Kevin stiller i kvinneklær. Solgte nada, men jeg digger skiva. Leste et sted at den skulle gis ut på nytt, og denne gangen er Kevins versjon av «Thunder Road» inkludert. En utrolig fin versjon av en låt det i utgangspunktet er umulig å covre. Men, platas beste låt er nok Kevins svært personlige tolkning av Squeeze-låta «Labelled With Love».

10.26: Hører på «Labelled With Love», begge versjonene. For en låt! Dæven, Squeeze, altså, for et band. Og Kevin Rowland? W-O-W!

10.45: Det har knapt gått en dag de siste ukene uten at jeg har hørt på den nye Woods-plata, som jeg dessverre ikke har rukket å anmelde. En av årets beste plater så langt? Ja, jeg tror faktisk det. Liker hele skiva, men akkurat i dag blir det «Where Do You Go When You Dream», «Before They Pass By» og «Can’t Get Out» mens jeg lager meg en ny kaffe. Kverner bønner, espressokanne, litt varm melk og en halv teskje sukker. Tror jeg lager verdens beste kaffe, faktisk. Drar med meg et par biscotti. Italia-følelsen er på plass.

11.10: Flytta meg ut på terrassen. Sitter i skyggen. Kaffe. Biscotti. Indie oppå føttene mine. Eldkvarn triller ut av høyttalerne. «Ut i det blå» fra «Lyckliga tider». 1997. Gud bedre så mye jeg har hørt på den plata. Har sett bandet live mist 30 ganger, men av en eller annen grunn spilte de nesten aldri «Ut i det blå». Nesten country, fin tekst, Carlas lekne gitar, Plura synger med hjertet. Plura som har blitt hele Sveriges TV-kokk. Savner bandet, har ikke gitt ut en plate siden 2011, ikke spilt live på mange år. Kom igjen a´ gutta, vi vil ha mer musikk!

11. 20: Rekker enda et par låter før vi drar på stranda. Regn i lufta, men elsker å bade når det regner. Blir litt nostalgisk der jeg sitter. Rykker tilbake til 70-tallet. Rommet mitt. Fotballplakater over alt. Vill Vest og kaptein Mark. Vimpelen jeg fikk av fattern med bildet av Bobby Charlton. Vegg i vegg med storesøsters rom. Cola-halvøya som fattern kalte det. Søstera mi, venninnene hennes, kokosboller. Og musikk som strømmet gjennom veggen. Neil Youngs «Harvest», Cat Stevens «Foreigner», T. Rex’ «Tanx», Stevie Wonders «Songs In The Key Of Life», Elton Johns «Captain Fantastic». Og mange, mange flere. Spiller fem-seks låter fra buketten ovenfor før badebuksa trekkes på og hele gjengen plutselig bader. Ahh… sommer! Og så begynner det å bøtte ned. Herlig!

15.37: Under parasollen i hjørnet av hagen. Iskald cola. Peanøtter. Naboer som skravler. Hyggelig stemning. En veps som virrer rundt glasset med cola. Et ekorn i treet. Men, må jo ha litt musikk. Tenke, tenke. Har hørt på så mye i det siste. Ikke kommet gjennom nye Dylan ennå. Men det får bli en annen gang. Er fristet til å sette på den nye skiva til Rolling Blackouts CF, «Sideways To Italy», men har hørt så mye på den i det siste. Men, for ei plate! Bare det at musikken får meg til å tenke på The Go-Betweens sender meg rett til himmels. Hver gang. Definitivt en av årets beste plater så langt. Okei da, kjører en låt, sylskarpe «Falling Thunder».

15.42: Må jo selvfølgelig slenge på (jada, vet det er Spotify, men klarer ikke å kvitte meg med sjargongen fra gamledager) en låt med The Go-Betweens. Hmmm…vanskelig, så mye gull, går for supermelodiøse «Right Here».

15.45: Rekker noen låter til før ettermiddagen kommer og visker bort muligheten til å lytte på mer musikk. Greit nok, har fått dagens dose. Begynner med Phoebe Bridgers og hennes nydelige og svært iørefallende låter «Kyoto» og «Graceland To», fra rykende ferske (neida, har ingen bakere i familien) og meget gode album, «Punisher». Spennende produksjon, kule arrangementer og sterke låter. Men, plata trenger litt tid, så please, vær litt tålmodige, folkens!

15.55. Ikke noe powerpop så langt? Sjokkerende, må selvfølgelig rettes opp. Hører ropene om middag. Maks 15 minutter. Ok, kjører tre låter. Matthew Sweet. Jason Falkner. Sloan. Tre fantastiske artister som må sjekkes ut om du ikke allerede har kontroll.

17.10 Middag! Grilling. Indrefilet. Noe godt i glasset. Nydelig stemning. Enda et ekorn i treet. Veps overalt. deLillos i bakgrunnen. Herlig!

18.05. Sniker meg til et par Paul Westerberg-låter. Men, ikke si det til noen. God kveld. Husk å sjekke ut spillelista!👇