Rumor and Sigh

Rumor and Sigh

Denne serien presenterer ultra-essensielle gitarplater. Høyst subjektivt, men selvsagt handler det om plater alle elskere av moderne gitarmusikk bør eie.

Mannen og plata

Mannen og plata

Min musikksmak begrenser seg til soul, blues, psykedelia, rock ‘n roll, folkrock, country, indierock, “vanlig” rock, new wave, punk, jazz og garasjerock. Gitarstjerner innen death metal, black metal, fusion, thrash, trash, puddelrock, prog og polsk frijazz får derfor ha meg unnskyldt.

Essensielle gitarplater, del 3 – Richard Thompson: “Rumor and Sigh” (1991)

De siste 20-30 sekundene av “Read about Love” forteller alt. En frapperende, vill og ustyrlig solo, men som alltid med denne mannen, uløselig knyttet til selve låta, som om alt som har ligget i trykkokeren under fremføringen av teksten om ungdommelig kjærlighetsfrustrasjon endelig forløses i det fingrene går amok langs båndene.

RT

RT

I motsetning til de fleste andre britiske gitarstjerner i sin generasjon, stjeler ikke Richard Thompson hemningsløst fra de amerikanske bluesgitaristene: stilen er mer hvit enn svart, med en keltisk grunntone dynket i engelsk folkemusikk og påvirkning fra klassiske folkemusikk-instrumenter som fele og trekkspill (og sekkepipe!). Han bruker mye “banketoner” og kjappe arpeggier, og mindre av den typiske, bluesbaserte strengebendingen.

En låt som “Why must I Plead” er likevel mer soul i uttrykket enn en hvilken som helst samlet Billboard R&B topp 10-liste post-1980. Og en ting har han mer til felles med de amerikanske bluesgitaristene enn de engelske kopistene: han overspiller aldri.

Hva Richard Thompson kan gjøre med en gitar er forunderlig, vakkert og gåsehudfremkallende: en gang han spilte i Oslo på 90-tallet (Cruise Café) måtte jeg bare helt fram og se hva han holdt på med. Altså, teknisk briljanse har aldri vært så viktig for meg, men det han gjorde med kombinert plekter og fingerplukking en liten stund den kvelden overgår absolutt alt annet jeg har vært vitne til fra en scene. Kan hende det var “Mother Knows Best”, som vel har det mest vanvittige gitarspillet på dette albumet.

“Rumor and Sigh” kom i det usedvanlig gode plateåret 1991, noe under radaren kanskje. Ingen “Nirvana”-effekt på denne folkrockens distingverte gentleman. Det sier sitt om manglende kommersiell braksuksess at en mann av Thompsons standing et par år seinere spilte på lille Cruise Café, sånn ca. 26 år inn i karrieren.

RT er en musikernes musiker og evig kritikerfavoritt. Som mange vil vite er han det kanskje aller viktigste navnet i folkrock-sjangeren, i alle fall den delen av den som handler om engelsk musikk – engelsk som i engelsk, ikke irsk eller skotsk. Jeg kunne derfor valgt et av mange andre, veldig bra RT-album, eller en av de flotte platene han lagde sammen med kona, Linda, eller et av de glitrende Fairport Convention-albumene. Og selvsagt salige Sandy Dennys soloalbum, som han stort sett spilte på. Du kan trolig ha minst 20-25 plater med Richard Thompsons gitarspill uten at noen av dem er middemådige.

Bob Mould uttalte noe sånt om RT: “There are so many great guitar players; Pete Townshend, Jimi Hendrix and others. Well, Richard Thompson beats them all hands down” (fritt etter husk..)

Som showcase for RTs gitar jeg synes “Rumor and Sigh” kanskje er i særklasse – gitarspillet tar fyr, ikke hele tiden, men i akkurat riktige doser – og plata er enormt låtsterk. Og da er vi ved essensen av hvordan Richard Thompson forvalter sitt vanvittige gitartalent: det er ikke instrumentet det handler om, men hvordan gitarspillet kan forsterke eller underbygge elementer i en låt. Det er som med Jimi Hendrix på sitt beste: gitaren eksploderer som en logisk konsekvens av musikken.

Nøkkellåter: “Keep your Distance”, “1952 Vincent Black Lightning”, “Why must I Plead”, “Read About Love”.