6358EA6D-B52A-425F-B63A-2DEA8F96D8F4Popklikk anmelder to plater vi har hørt mye på den siste tiden, og der særlig en av dem har gjort et mer enn solid inntrykk.

Aeon Station:  «Observatory» (album, 2021)

Etter at The Wrens slapp sitt fjerde album, klassikeren «The Meadowlands», i 2003, har det vært stille fra gjengen mange hadde store forventninger til. Men etter 18 år i limbo, er en av bandets frontfigurer, Kevin Whelan, endelig tilbake med ny musikk. Denne gangen som Aeon Station og albumet «Observatory».

Et album som hopper rett inn i kategorien «årets beste plater 2021». Og sånn sett regner jeg med at alle som har ventet på et nytt The Wrens-album, er i lykkeland akkurat nå.

«Observatory» består av 10 låter som bokstavlig talt svever et sted midt i mellom sjangre som pop, rock og indie. 10 låter, som mye takket være store doser melodisk kraft, er svært lette å like. Sammenlignet med nevnte «The Meadowlands», er «Observatory» en mer produsert og umiddelbar plate. Og selvom det definitivt finnes et musikalsk slektskap mellom platene, går ofte tankene i retning av artister som Eels, Cherry Ghost, Afghan Whigs og Mercury Rev når jeg hører på sistnevnte.

Flere av låtene bygges opp rundt piano og kassegitarer, før de tilføres flere musikalske plagg, men det spares heller ikke på el-gitarer og hardtslående tromming. Resultatet er et variert låtutvalg pakket inn i et luftig og detaljrikt lydbilde.

«Observatory» er en perfekt plate for de av oss som fremdeles venter på The Wrens’ femte album. Og skulle det vise seg at The Wrens har gjort sitt, er det bare å glede seg til et nytt album fra Kevin Whelan og resten av gjengen i Aeon Station. (Espen A. Amundsen)

Beste spor: Hele bønsjen

Foto: Sub Pop (promo)

Courtney Barnett – «Things Take Time, Take Time» (album, 2021)

Australske Courtney Barnetts må sies å tilhøre en eksklusiv indie-elite. Med låter som «Avant Gardener» og «Pedestrian at Best»  slo hun ned som et ganske kraftig lynnedslag fra den doble EP-en hun debuterte med i 2013 og debutalbumet i 2015.

Album nummer to, «Tell Me how you Really Feel» fra 2018, befestet hennes stilling som et slags kvinnelig slacker-motstykke til amerikanske Kurt Vile (som hun for øvrig også har laget et fint album sammen med), med solider doser Nirvana og The Replacements i den musikalske grytekokeboka.

 Hennes nye, og tredje fulle soloalbum «Things Take Time, Take Time», har mye av særpreget, den avslepne «nettopp stått opp»-vokalen og enkele hverdagstekster om slitasje og håp i parforholdet.
Det er også en og annen riktig så fengende låt her («Here’s the Thing», «Before You Gotta Go»), men jevnt over synes jeg albumet mangler litt energi og låter som virkelig står ut. Det låter rett og slett litt snilt og ruslete. Men så skal det sies at Barnett har høy standard i utgangspunktet, så selv på det jevne er hennes låtkvalitet solid over den gemene hop av indierock-wannabes. (Morten Solli)
Foto: Marathon Artists (promo)