56CA91E4-D07F-45FF-8AAD-B2FB8DD532BCRetrokick : McGuinness Flint – «McGuinness Flint» (1970)/«Happy Birthday, Ruthy Baby» (1971)

Gjennom et liv med rastløst fokus på musikk fra seksti- og syttitallet, har jeg med stor apetitt slukt nesten alt som har kommet min vei. Men skal status gjøres opp – og det er på tide – så har det aller meste mistet sin opprinnelige sjarm eller relevans. Men det finnes enkelte plater som ivaretar noe som synes tidløst og fremdeles smaker friskt, og ganske overraskende – klarer dette bandet seg særlig bra.

Et band som for lengst er skrevet ut av rock-historien. Dette er mitt bidrag til å rette opp en urett, om enn av det mindre vesentlige slaget. For McGuinness Flint er organisk popmusikk på sitt aller beste!

Musikk som bare er musikk. McGuinness Flint favnet bredt. Noen steder tenker jeg på gruppa som de britiske fetterne til The Band. Men musikken deres er også mye mer enn det. Sangene er melodiøse, spenstige og bandet spiller så innmari fint. Gitar- og trommespillet til henholdsvis Tom McGuinness og Hughie Flint er av det elegante og smakfulle slaget. De spiller med letthet, smarthet og finesse. Bare hør på trommespillet på «Reader to writer» eller på gruppas store hit «When Im dead and gone». Lytter du litt ekstra vil du registrere at det er trommespillet som «gjør låta» ved å gi det insisterende mandolin-riffet plass og fylde.

Selv om sangene stort sett ble skrevet av Graham Lyle og Benny Gallagher, de to skottene i gruppa, var McGuinness Flint først og fremst et musikalsk kollektiv. Her er fellesskap og samspill. Musikalsk forståelse handler om å lytte. Til hverandre. Til samtalen. Musikken bærer et klart roots-preg, men er i høyeste grad sofistikert popmusikk med herlige hooks. Uttrykket er veldig britisk. Pints of bitter med allsang på puben og røffe ullgensere i gråværet. McGuinness Flint var et komplett band; om enn for en liten stund. Den første plata ble entusiastisk mottatt i hjemlandet, hvor det ikke lenger rådet tvil om at The Beatles faktisk var oppløst; og at dette bandet kunne være arvtakerne. Slik ble det ikke.

Lyden på begge skivene er skrudd av Glyn Johns. Det gjør han mesterlig. Til andreplata er Nicky Hopkins hentet inn – med og på piano. Etter debutalbumet var det klare krav og forventninger om en hurtig oppfølger og en ny stor hit. Gruppa vil ha mer tid til å skrive, men ble presset inn i studio for å spille inn neste album på rekordtid. Alt skjedde så fort. Bandet rakk ikke å finne sin form som konsertband og det oppsto gnisninger.

Den andre plata »Happy birthday, Ruthy baby» har likevel veldig mye fint. Her er strykere, blåsere, mandoliner, trekkspill, kassegitarer, kule sangharmonier i et musikalsk uttrykk som beveger seg fra det vare til det funky svingende. Tittellåta er hyllesten til en kjæreste som bodde i det lille huset, der de øvde fra formiddag til sent på kveld, hver eneste dag.

Gallagher og Lyle trakk seg ut av bandet, for først å spille med Ronnie Lanes enda mer jordnære prosjekt. Senere fikk de stor suksess som låtskrivere for andre artister, og på egen hånd, men med en vesentlig mer glattbarbert stil. Det finnes et par senere McGuinness Flint utgivelser uten Gallagher og Lyle. De har jeg ikke hørt. Men jeg kan derimot anbefale «Lo and Behold» som er gitt ut som «Coulson, Dean, McGuinness, Flint». Den plata er basert på Dylan-låter fra Woodstock-tida, og regnes både av internasjonalt anerkjente autoriteter på området, samt flere tannleger, blant de aller beste Dylan-låtene som noen sinne er spilt inn – av andre enn opphavsmannen. Intet mindre. Så. «Happy birthday, Ruthy baby»