Kalvøya 1982. Jackson Browne med band (Foto: Jan Fredrik Lockert)

Kalvøya 1982. Jackson Browne med band (Foto: Jan Fredrik Lockert)

Jan Fredrik, du blir jo ofte kalt Jackson. Hvorfor det? Hold on! Før du svarer på det, vil vi gjerne gjette.

Kan det være fordi du liker musikken hans? Eller – enda mer finurlig – kan det være fordi han var med å skrive «Take it Easy» sammen med Glenn Frey? Din fascinasjon for Eagles kjenner jo ingen grenser.

Du trenger vel egentlig ikke svare på akkurat DET! Det holder at du signerer de fleste mailene dine med «Take it Easy!, hilsen Jackson».

Les også: Tre gjøker i et ørnerede

Nå kommer den godeste herr Brun til Norge. Han spiller på festivalen til Norske Skog i Frognerbadet. Igjen. Det er ikke akkurat første gang han er på en norsk festival.

Jeg så ham soloakustisk i Bærum kulturhus i 2005. Det var en ren ønskekonsert for publikum. Og vi så ham sammen for første gang på Kalvøya i 1982. Det er gud bedre meg snart 33 år siden, Jackson!! Da husker jeg vi klagde over at bandet spilte høyt, men det kom nok at vi var jomfruer på konsert. Vi var sammen med Produksjons-Pål og Statistikk-Gran.

Og Bob Geldof var der også, tre år før Live Aid. Erkebritiske Boomtown Rats og vestkystrockeren Jackson Browne liksom. Ikke akkurat samme publikum, men Kalvøya-general Paul Karlsen kjørte en fleksibel linje.

Bob Geldof på Kalvøya i 1982 (Foto: NRK + Jan Fredrik Lockert)

Bob Geldof på Kalvøya i 1982 (Foto: NRK + Jan Fredrik Lockert)

Allerede på 70-tallet skrev Jackson at han kjørte på tomgang. «Running on Empty» er ett av hans fineste øyeblikk. Rart at han lot bilen slippe ut avgasser, han var veldig opptatt av miljøvern og atomvåpen på den tiden.

Hmmm, vi er alle sammensatt.

Mitt favorittalbum er faktisk fra midten av 80-tallet. I verste Reagan-perioden. Da No Nukes-Jackson var på sitt mest politiske aktive, vendte han søkelyset mot USAs urix-politikk i Latin-Amerika med «Lives in the Balance» og den nasjonalkritiske hymnen «Lawless Avenues».

Rolling Stone’s anmeldelse fra 1986 står til sju på terningen.

Hvilken er din favoritt? Du nøler, men det er vel «The Pretender». Mener du har nevnt det før, men det hender jeg husker aldeles feil.

Tilbake til mitt favorittalbum: «In the shape of a Heart» er om hans første kone som begikk selvmord i 1976.

 

Introduksjonen til Music Hall of Fame av Sprengstein forteller hvor misunnelig superstjernen var på alle de utrolig lekre damene Jackson dro, mens The E Street Band etter showene for det meste endte opp med middelaldrende menn.

Husker du vandringene våre på Karl Johan, Jackson, på jakt etter snertne chicks? Jeg vet, jeg lovte å ikke å fortelle det til noen, men i et musikkintervju så mange år etter…vel…

Heldigvis er Jackson Browne på veien igjen med nytt materiale. Ifølge arrangøren Norske Skog/Norwegian Wood er det imidlertid ikke derfor han vender tilbake til festivalen. Han glemte å spille en låt forrige gang. Nå må han selvsagt inkludere «These Days» i 2015-settet, en sang han skrev da han var 16 år gammel (i 1964!).

La oss for all del håpe at Jackson slipper å bli en Norges-venn som drar rundt i hele landet for å spille. Det er nærliggende, siden moren Beatrice Amanda Dahl har norske aner. Å bli en klam venn av Norge innebærer ofte at karrieren din er på hell, eller helt over.

Men nå glemte jeg visst deg, Jackson. Takk for «intervjuet», vi sees garantert til sommeren. Da skal jeg tvinge på meg den tettsittende, turkise Jackson Browne-t-skjorten fra 1982 og hyle at han må synge «Stay»!!

Hvis du har lyst til å stå ved siden av meg – be my guest.

Take it easy, Jackson. We’re running on empty!