Absolutt obligatorisk før man dauer (1). Popklikk hjelper deg til et bedre liv.

Hver gang jeg spiller Thåströms «Skebokvarnsv. 209» vris på mystisk vis tiden ut av meg. Jeg slutter å eksistere og blir en del av musikken som omgir meg.

Da jeg  for noen år siden skulle kåre tiårets beste album gikk «Skebokvarnsv. 209» av med seieren. Noe som, for å bruke en av mine døtres terminologier, var et pippienkelt valg. Jeg var nemlig aldri i tvil.

Å gjøre en akademisk øvelse ut av hvorfor akkurat «Skebokvarnsv. 209» er så fantastisk bra er fånyttes. Musikk handler om følelser, ikke hvite frakker og metodelære.

Når det er sagt; hadde jeg hatt hovedfag i Thåströms samlede hadde jeg garantert vektlagt mannens evne til å treffe tidsånden. Det hersker nemlig liten tvil om at Thåström gjennom band som Ebba Grön, Imperiet og egen solokarriere, har truffet en nerve i den nordiske folkesjelen.

Personlig tror jeg det er sårheten, nærheten og vemodet som gjenspeiles både i tekstene og musikken som får meg til å gå ned på knærne hver gang jeg hører låter som «Brev till 10:e våningen», «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce», «Främling överallt», «The haters» og «Stjärna som är din». For ikke å snakke om «Fanfanfan» som må være en av tidenes beste låter.

Men uansett hva jeg tror så er det følelsene, og ikke intellektet, som får meg til riste av glede hver gang jeg er på konsert med mannen, som akkurat som Jeffrey Lee, har en stemme som skjærer som en kniv. En stemme som får meg til å tenke på tog som kan ta meg langt, langt bort.