Fenomenale i sine beste øyeblikk

6E376BB7-6B7A-43A0-88FC-50445E74270FPlateanmeldelse: Arcade Fire – «We» (album, 2022)

Det kanadiske alt-rockebandet Arcade Fire er tilbake med albumet «WE», fem år etter det litt variable, men undervurderte «Everything Now».

Bandet har holdt det gående med sin apokalyptiske rock i nærmere tjue år. Det store kommersielle gjennombruddet kom med albumet «Neon Bible» i 2007. Fra den spede begynnelse som indieband i Montreal vokste Arcade Fire til et navn som fylte stadioner rundt 2010, for deretter å miste seg selv litt det neste tiåret.

Det totale antallet utgivelser er bare åtte (om man tar med debut-EP’en og det fine soundtracket til Spike Jonze-filmen «Her» som Arcade Fire gjorde sammen med Owen Pallett).

Låtene på «WE» har visstnok blitt til rundt pianoet, i hovedsak komponert av ekteparet Win Butler og Régine Chassagne. Mange har kritisert Butlers messende, misantropiske tekster, men «WE» er selvfølgelig blitt til Arcade Fire sine premisser. Kompromissløst. Det står det respekt av. Slik har bandets konsept vært fra starten av, og er selve mandatet som AF har gitt seg selv. Hvis man kritiserer Butler for hans ståsted, er det fort gjort at man selv ender opp med klagesang og som nyttig idiot for den åndelige banaliseringen og forflatningen vi alle utsettes for daglig.

Det er likevel de harmonisterke låtene og musikken som er Arcade Fires sterkeste kort. «WE» er mesterlig produsert av Nigel Godrich, vår tids Phil Spector (uten sammenligning for øvrig).

Plata åpner med elektronika/melankolika a la Röyksopp på «Age ofAnxiety I» og «Age of Anxiety II (Rabbit Hole)». Det svinger voldsomt i tempo og stemning og det blir kanskje litt vanskelig å holde interessen oppe gjennom hele denne åpningsseansen. Her ligger også platas svakhet, men det tar seg heldigvis opp med «End of The Empire I-III» som åpner som en hommage til John Lennon før låten bretter seg ut i mange fasetter.

Deretter får vi glimrende «The Lightning I» og «The Lightning II», og ikke minst «Unconditional I (Lookout Kid)», som er like bra, og som beviser at Arcade Fire er best når de får fram humør og tempo i musikken. Gode, gamle Peter Gabriel har en liten, og ubetydeliggjesteopptreden på elektropoplåten «Unconditional II (Race and Religion)», som dessverre ikke er blant platas beste spor.  

Sist ut er tittellåten «WE». Butler alene på kassegitaren, i en låt som kunne vært skrevet av Springsteen, før et forsiktig akkompagnement først løfter og deretter hvisker ut sporene av Arcade Fire for denne gangen.

Arcade Fire er sjangeroverskridende og fenomenale i sine beste øyeblikk på denne plata, og fremdeles i toppen når det gjelder euforisk stadion-rock.

Jon Erik Eriksen
Jon Erik Eriksen
Artikler: 195