264B2BC3-4964-40FC-AFCD-C1669CCEBD0BPopklikk har skrevet om fire plater fra 2016 som vi fremdeles hører veldig mye på.


The Tyde: «Darren 4»

Gud bedre for ei plata. Har nesten ikke ord, jeg. Fullstendig slått i bakken, Knust av lykke. Etter 10 års stillhet leverer The Tyde sitt beste album til dags dato. Noe som er veldig stas all den tid bandets tre tidligere album har fått Lyttelua til å hoppe himmelhøyt i stolen.

På «Darren 4» høres The Tyde ut som en herlig blanding av The Byrds, Lloyd Cole, Teenage Fanclub og det britiske kultbandet Felt (som Darren trolig elsker).

Det låter frisk og oppløftende, tøft og mykt, saltvann mot surfebrett, melodiøst og avhengighetsskapende. Det bøttes på med gitarer i alle fasonger. Darrens skranglete vokal sjarmerer og jobber med halve livet som innsats.

Bidragsytere som Bernard Butler (Suede) og Neal Casal er med på å løfte låtene minst et par hakk, og den lett gyngende produksjonen slenge låtene opp på bølgetoppene Darren elsker å bestige på fritiden.

Andreas  Mattsson: «Solnedgången» 

Den gamle Popsicle-frontmannen, Andreas Mattson, har på sine eldre dager begynt å lage feinschmecker-pop godt krydret med elektroniske virkemidler. Produksjonen på ”Solnedgången” er til tider så varm og innbydende at man knapt merker at solen går ned.

Låtene er så melodiøse og vennligsinnede at man skal være en surpomp av dimensjoner om de ikke trenger innunder huden og varmer opp den hurtiggående muskelen som pumper liv i oss.

Tekstene, som dveler rundt både fortid og eksistensielle utfordringer, er tidvis mesterlige. ”Värdens högsta skatte”, med fokus på samhold og humanisme, er så elegant, stillfaren og nydelig at livet blir litt bedre hver gang den rusler forbi. (EAA)

Case/Lang/Veirs: «Case/Lang/Veirs»

Første gang Popklikk leste om dette albumet, rynket vi litt på nesa og tenkte at dette fort kunne bli litt vel kunstnerisk og en anelse pretensiøst. Så feil kan man ta. Trioen Neco Case, k.d.lang og Laura Veirs har nemlig laget et av årets vakreste popalbum godt pakket inn i atmosfærisk americana.

Det fineste med plata er at låtene er så umiddelbare og lette på tå. Det nest fineste er måten trioen bruker stemmene sine på, både alene og sammen. Tre stemmer som flyter i hverandre på en utmerket måte.

Produksjonen til Tucker Martine er fjærlett og dynamisk. Av og til er det nesten så man kan høre vingeslag og bølgebrus. For ikke så snakke om delikate strykere og blåsere.

”Song For Judee”, ”Delerium” og ”Best Kept Secret” er blant årets beste låter. Men resten av gjengen er jaggu oss ikke langt unna. Meget bra pluss!

William Bell: «This Is Where I Live»

Den gamle soullegenden William Bell er en musikalsk tryllekunstner. Han lager låter som Jesus lagde fisk og brød. Det bare strømmer på med melodier og tekster. Og hvilke låter! ”This Is Where I Live” dirrer av skaperglede og musikalitet.

Som låtskriver for Stax på slutten av 50-tallet (Bell er født i 1939), har Bell bidratt mer enn de fleste for musikkens utvikling. Og kilden har på ingen måte tørket ut. Hans siste bidrag er nemlig så til de grader på øverste hylle at han utvilsomt har laget er av årets desidert beste soul-album.

Popklikk vedder to Pommac og en Troika på at Van Morrison, Paul Weller og Nick Lowe, har omfavnet albumet med begge henda, og at de smiler herfra til månen hver gang tittellåta, ”Three Of Us, People Want To Go Home” triller mot dem.