JL

Jeg husker at jeg satt og lette etter musikk på PCen. Det var grytidlig, sola hadde så vidt begynt å svinse med svansen.

Det var varmt. Et par skjærer slåss om oppmerksomheten. Et ulest nummer av Uncut lå på gulvet. Hunden bjeffet i søvne. Ut av intet skjøt følgende spørsmål gjennom hodet mitt: ”Leste ikke jeg akkurat om en ny Jenny Lewis plate etter eller annet sted?”

Kroppen våknet, hjernen giret om og en forsiktig dirring av forventning krøp gjennom kroppen.

Jeg husker det ennå. Jubelen som vokste seg større og større etter hvert som låtene åpenbarte seg. Jeg husker gleden og lykkefølelsen. Og jeg husker at jeg hørte plata tre ganger på rappen og at jeg først ble brakt tilbake til virkeligheten da barna mine spurte meg hvordan jeg hadde det rett etter at de hadde slått på tv-en mens de gjespet om kapp.

Da jeg svarte at jeg hadde det vidunderlig og at jeg hadde hørt på en av årets beste plater så de på meg og lo.

Noe de sluttet med da jeg skrudde av tv-en og spilte åpningslåta, ”Head Underwater” for dem. Protestene varte i nøyaktig 30 sekunder. Og vips var hele familien frelst inkludert bikkja som fremdeles logrer vilt hver gang Jennys stemme fyller rommet.

Sagt på en annen måte:

”The Voyager” kan beskrives som poprock tilført en tøtsj country. Skiva er tipptopp og inneholder svært mange ultrafengende låter som for eksempel åpningstrioen ”Head Underwater”, ”She’s Not Me” og ”One Of The Boys”. Tankene flyr ofte i retning av artister some Kirsty MacColl, The Pretenders,  Aimee Mann, The Bangles, Haim og Ryan Adams. Sistnevnte har produsert. Noe Beck også har gjort. Jenny Lewis stemme er fremdeles nydelig.