JM

Da jeg vokste var det noen skiver som var selvskrevne når vi var på vorspiel. Skiver som ga oss godfølelsen før vi kastet oss ut i det uvisse med begge henda på ryggen.

At vi ofte ramla ned på kulen uten bindinger gjorde ingenting. Det var timene med gutta som betydde alt. Timer der fellesskapsfølelsen slo rot og blod ble blandet. En av artistene som alltid ble heist øverst opp på flaggstanga, var John Cougar Mellencamp. Sammen med Bruce Springsteen og Tom Petty representerte han rock med røtter i brunsvidd jord og amerikanske tradisjoner.

Det var det særlig to av skivene til Mellencamp som regelmessig havnet på platespilleren, ”Scarecrow” og ”The Lonesome Jubilee”. To album proppfulle av små mesterverk som for eksempel ”Small Town”, ”Rumbleseat”, ”Check It Out” og ”Cherry Bomb”.

Nå, nesten 30 år senere, lager Mellencamp fremdeles musikk av edleste merke. Album som ”Life, Death, Love And Freedom (2008) og ”No Better Than This” (2010) fikk meg definitivt til å hoppe høyt i stolen og sutte på lakrispipa.

Da årets utgave av Mellencamp,”Plain Spoken”, lyste mot meg fra Spotify var jeg spent. Hadde mannen med det store musikalske hjertet mer å gi?

Gjett om!

”Plain Spoken” er enkelt og greit en av hans beste plater. Ever! De to beste låtene, ”Sometimes There’s God” og ”Brass Ring”, er sendt ned til oss med glorie og vinger. Vi snakker OMG og enda litt til. Men viktigst av alt. ”Plain Spoken” er så jevnt over fin at jubelen hele tiden ligger på lur. At Mellencamp fremdeles lager rock med stort hjerte og lisseslips, eller americana som det kalles nå for tiden, gjør bare jippi-faktoren enda større.

Kanskje på tide med et vorspiel, gutta?