7664466C-9F3B-44B8-9EE9-81229F50BAF2

Konsertanmeldelse Stefan Sundstrøm – SALT, Oslo – søndag 1. august 2021

Tekst: Herman Berg og Espen A. Amundsen  Foto: Herman Berg

Forrige gang Popklikk så Stefan Sundström live var på Postkontoret i Oslo høsten 2019. En deilig konsert der Sundström pratet og sang, kun akkompagnert av en ensom kassegitar.

Forventningene til konserten på SALT var skyhøye, men samtidig var vi veldig usikre på hva som ventet oss. For selv om Sundströms nye plate, «Östen Vesten om stress och press», for det meste fyker av gårde med et sterkt band i ryggen, hadde en fugl kvitret oss i øret at det, på grunn av strenge koronaregler, mest sannsynligvis ble Sundström «ensam» denne gangen også.

Da vi, utstyrt med sommerhjerner innstilt på feriemodus og fjern observasjon av livet gjennom en kameralinse, entret konsertlokalet, ble vi møtt av et vidunderlig syn; på scenen skimtet vi både keyboard, trommer, bass og to (!) el-gitarer. Misforstå oss rett: vi digger Sundström med kassegitar, big time! – men Sundström med band var drømmen denne gangen.

Men to el-gitarer og nada kassegitar??!

36966312-E155-424A-8C2B-E3DF6C5F9657

Etter at vi endelig hadde klart å bestille noe å drikke via en app på mobilen (hallo, tenk om vi ikke hadde tatt med oss telefonene, vi begynner tross alt å dra på åra!),  begynte bandmedlemmene å entre scenen. Først en kvinne med store, runde øreringer som satte seg ned ved tangentene, og deretter en haug med langhåra typer. En med bart, en med caps, en med skjegg og grønn t-skjorte og en med hatt og skjegg. Og tilslutt Sundström selv. Med crocks, snus og uten kassegitar.

Ut i fra kleskoden føltes det som om vi hadde foretatt en tidsreise tilbake til 70-tallet der medlemmer av Lynyrd Skynyrd, The Band, Grateful Dead og Rolling Stones hadde entret scenen. Vi snakker store mengder olajeans (sorte, blå, lappede), tømmerhugger-skjorter og olajakker.

Forventningene skjøt med andre ord inn i himmelen. For en herlig gjeng. Dette bare måtte bli bra! OG DET BLE DET!

For selv om Sundström tidlig i settet fortalte at de var litt slitne etter en lang reise til konserten, dundret han og gjengen på fra første øyeblikk. Med tøffe gitarriff, hardtslående trommer, leken bass og springende tangenter, kastet Sundström vokalen, bokstavelig talt, ut i lokalet. Etter et par låter forsvant croksene utover sidelinja.

9081484A-BC76-4A8D-9790-19292CC3FEB0

Fordi vi ble så til de grader revet med av musikken, makter vi tre dager etter åpenbaringen ikke å skille alle låtene fra hverandre. Det som er helt sikkert er at konserten bare ble bedre og bedre. Innledningsvis fikk vi for eksempel herlige versjoner av «Influenser Flunsa» og «Blomsterbarn», begge fra den nye skiva. Sistnevnte utviklet seg etter hvert til et ekte blomsterbarn, omringet av psykedelisk gitarlek og blomster i håret. Og mens gitarleken fant sted ruslet og danset Sundström barbeint rundt på scenen. Litt sånn Peace and love i Oslo city.

Da en nydelig versjon av en av Sundströms aller beste låter, «Morsan är ett hav», dukket opp, ble tempoet skrudd betraktelig ned. Men det varte selvfølgelig ikke lenge, for vips så tråkket bandet pedalen gjennom gølvet igjen. Et band som, selv om det både skramlet og ristet, fremstod som en utrolig tight gjeng med et mål for øye – å ha det gøy, og å spille til krampa tok dem. Noe som resulterte i et lydbilde der en pønka tilnærming til rocken hadde svært gode arbeidsvilkår.

Sundström har meninger om mangt og meget, men overlater stort sett til å formidle den slags gjennom tekstene. For han har definitivt ikke lagt de politiske budskapene bak seg, men dundrer på med samfunnsrefs, inkludert påminnelsen om at vi alle uansett skal i jorden en eller annen gang.

Som vanlig pratet Sundström ganske mye mellom låtene. Noe som alltid er morsomt og gir konsertene et ekstra løft.  Etter nylig å ha vært på Olavsdagene fremsnakket Stefan Trondheim over Oslo, kanskje også fordi faren spilte valsen Nidelven for ham i oppveksten:-)

Praten ga oss også informasjon vi manglet. For hvem var egentlig den fantastiske gjengen på scenen som spilte fletta av SALT-publikumet? At bassisten var legendariske Nikke Ström, registrerte vi umiddelbart, men hva med resten?

Sundström formidlet på sjarmerende vis at gjengen går under navnet Den Sista Jäntan. Og at den, foruten nevnte Ström, består av Birgitta Henriksson (tangenter), Basse Aronsson (el-gitar med caps),  Mattias Bärjed (el-gitar med bart) og Martin Emtenäs (biolog og trommis). En gjeng, som i våre ører, opplevdes som musikalske superhelter som satte fyr på og ga nytt liv til låter som «Bye Bye Trondheim», «Nån har slager upp ett hål» og «Dom feta åren är förbi». Eller vent! Satte fyr på alle låtene som dundret mot oss fra scenen. Ja, for det var faktisk så fett, folkens.

Når man har laget en så fantastisk låt som «Alla ska i jorden», er man selvfølgelig forpliktet til å spille den. Det ble en sylskarp versjon der Sundström tidvis spyttet ut ordene omkranset av gnistrende gitararbeid.

B9C835C4-83D8-40D3-922F-1E5412D87A9E

Ifølge våre til dels vakre ører ble det ikke plass til noen sanger om Sabina denne gangen, men da Marguerite dukket opp, svevde Sundström vakkert over scenegulvet i en imaginær kjole. Det ble dessuten plass til ikke bare én, men to coverlåter. Den første, en heseblesende versjon av «dansebandet» Ebba Gröns «Slicka uppåt, sparka nedåt», den andre en herlig utgave av nylig avdøde Peps Perssons «Falsk matematik». Sistnevnte låt fikk æren av å avslutte konserten på perfekt vis.

Sundstrøm med band og uten akustisk gitar gjør ham til noe langt mer enn kun en svensk trubadur med brodd. Det gjør ham til en fullblods rocker, på grensen mot pønk. Det er noe rått og hemningsløst over det han leverte i Oslo søndag – vi håper virkelig vi får se mer av det! Og da må han ta med seg den samme gjengen tilbake.
«Jeg er faen meg en trubadur, ikke en singer-songwriter!» uttalte han til Ballade i 2010. Bare så det er klart; vi ønsker selvfølgelig at den nordiske kongen av visepop og satire også entrer scenen med sin akustiske gitar om ikke så altfor lenge. Vi sier som Ole Brumm: Ja takk, begge deler!
Til slutt må det bare nevnes at det var usedvanlig deilig endelig å få være på konsert igjen nå når koronaen forhåpentligvis snart går inn i de siste fasene. Det er akkurat dette vi har ventet på i over ett år!