Plateanmeldelse: Celeste – «Not Your Muse (Deluxe)» (album, 2021)

26 år gamle Celeste, amerikanskfødt, men oppvokst i Brighton, ble i 2020 kåret til Brit Award Rising Star og har gitt ut en rekke singler siden 2016. Nå er omsider debutalbumet her, og det er en mangeartet forundringspakke som klokker inn på drøyt 1 time og 20 minutter.

Hun befinner seg i en sjangerkryssende blanding der noen historiens største stemmer, som Billie Holiday, Ella Fitzgerald, Edith Piaf og Aretha Franklin, finner gjenklang i et moderne men tradisjonstungt sound som er like deler soul, jazz og smooth cafélounge-musikk, ispedd en aldri liten dash Adele og Amy Winehouse her og litt moderne crossover-R&B der.

Hvorfor dette blir mer enn bakgrunnsmusikk skyldes to ting: høy låtkvalitet og en rett og slett vanvittig klangfull, god og interessant stemme. Celeste har dette sjeldne som hever de unike stemmene over de gode, en rik tekstur og varme som er hennes egen, selv om fraseringen er tungt inspirert særlig av nevnte Billie Holiday. Det bringer oss rett til platas kanskje aller sterkeste spor, «Strange», som faktisk kunne gått mer eller mindre rett inn på Holidays strykerflamberte, men såre svanesang, «Lady in Satin» (1958).

Den låta kom som singel allerede i 2019. Men det er mye her, og åpneren «Ideal Woman» er en mer moderne soulvariant som smekkert lirker seg inn bak hjernebarken. En annen umiddelbar favoritt er «Love is Back», som musikalsk minner sterkt om det terrenget Winehouse pløyet på sin klassiker «Back in Black». «Beloved» er et annet lekkert spor her, en slags overjordisk uvirkelig miks av Roy Orbison, k.d Lang og The Hollies’ «The Air that I Breathe» krydret med kubanske marimbas.

Jeg synes de rolige låtene fungerer best her, og betegnende nok at singelen som skal ploge vei for albumet, «Stop this Flame», er blant de svakeste låtene her, ikledd en sånn litt masete britisk kvasifunk-rytme som var veldig in i 1990. Direkte forfriskende, derimot, er duetten med John Batiste, The Impressions-coveren «It’s Alright».

Noen av de mange låtene glir forbi uten å be om altfor mye oppmerksomhet, men det dukker opp nok interessant her til å holde interessen oppe gjennom det meste av den drøye spilletida, selv om en strammere regissert samling kanskje kunnet truffet mer konsist. Det er uansett en oppsiktsvekkende stemme som har landet her – bare å lene seg tilbake og nyte, for dette er for fint til å gå glipp av!