B025103F-BE19-433B-8AB2-FB02FCCFB7D3Lilly Hiatt: «Trinity Lane» (2017)(New West)/Lukas Nelson & Promise of the Real (2017) (Fantasy)

Det er lenge siden de første dukket opp i pop og rockverdenen, barna til superstjernene, de som er belastet med et etternavn som gjør at folk strekker seg på tærne når de innfinner seg.

Den aller første var antakelig Hank Williams jr., som tenåring ble kledd opp i farens klær og sent ut på turné av sin enterprising mor, Audrey Williams.

Sønnen til countrygiganten Hank Williams har, oppsiktstvekkende, klart å holde liv i en egen karrière helt siden 1960-tallet, og har blitt en egen institusjon i countrybransjen. Riktig en ganske gæern fyr, men likevel en som teller. Han har også opplevd å se sin egen sønn, Hank III, og sin egen datter, Holly, etablere egne musikkkarrièrer.

Da jeg bodde i Austin, Texas i 1994 fikk jeg med meg det kortlivede bandet Bloodline, som var frontet av den da ukjente gitaristen Joe Bonamassa.

De andre i bandet var derimot av velkjent blått rockblod; Waylon Krieger var sønn av Doors Robbie Krieger, Erin Davis var sønn av Miles Davis og Berry Oakley jr, var spitting image av sin avdøde far, Allman Brothers-bassisten.

Oakley jr. var Bloodlines bassist og sanger, etter at de hadde sparket sin originale vokalist, Aaron Hagar, sønn av Sammy Hagar. I dag er det altså Bonamassa som har en stor karriere..

Men det er mange av dem, på åttitallet dukket Julian Lennon opp, med plater som var ok, men ikke spesielt mye mer. Etter mange år ute av rampelyset, laget Julian sitt sjette studioalbum i 2011. Uten at verden slo salto. Hvilket de strengt tatt ikke har gjort for utgivelsene til hans yngre halvbror, Sean Ono Lennon, heller.

Men det finnes de som har fått fortjent suksess og oppmerksomhet. Dylans sønn, Jacob, har både solgt plater og høstet lovord, først med bandet Wallflowers og deretter på egen hånd.

Sønnen til Loudon Wainwright og Kate McGarrigle, Rufus Wainwright, er et eksempel på et avkom som har nådd minst like langt som sine foreldre. Chris Stills, Adam Cohen og Harper Simon har også laget plater som det er verdt å høre.

Hvilket leder oss til Lilly Hiatt og Lukas Nelson, barn av John Hiatt og Willie Nelson.

Lilly Hiatt mistet moren som ett-åring, hun har skrevet sanger siden hun var tolv år gammel og hun har, i likhet med sin far, hatt rusproblemer av det alvorlige slaget. I dag er Lilly godt i gang med en egen karriere som sanger/ låtskriver. Trinity Lane er Lilly Hiatts tredje album siden 2012.

At Lilly har arvet noen av farens egenskaper er det lett å høre, hun konfronterer sine egne utfordringer i tittelkuttet, som åpner slik; «I get bored so I wanna get drunk/ I know how that goes/ So I ain´t gonna touch it». Videre; «I get bored and I wanna find someone/ I know how that goes/ So I ain´t gonna rush it.» Til refrenget; «Gonna hang on a little bit longer/ Sleep well, work a little harder/ Put my faith in something I can´t see».

Lilly tilhører musikkmiljøet i East Nashville, i 2017 gjorde hun en Record store Day-singel sammen med Aaron Lee Tasjan, der de tolket sanger av Guy Clark og John Prine. Østsidas to store låtskriver-helter.

Hun har vokst opp med grungerock og de tøffeste rocknroll-damene i The Breeders og Pixies og på Trinity Lane har hun fått produksjonshjelp av Michael Trent, den ene halvdelen av folkpunk-duoen Shovels & Rope.

Resultatet er musikk som både tar i bruk røffere rockgrep og gyngende countryfolk. På den sistnevnte kontoen finner vi sangen «Imposter», der Lillys stemme skinner ekstra vakkert, i en sang som synes å være skrevet fra Lilly til sin far, John.

«Records» synes å være en kjærlighetssang til plater! «Different, I guess» er kanskje sangen som mest avslører slektskapet til John Hiatt. En ballade som kunne ha vært å høre på «Bring the family» med nydelig pedal steel gitar fra Josh Kaler. Yep, Lilly Hiatt lykkes med både å gjøre ære på familienavnet og være sin egen tydelige kvinne.

Lukas Nelson er Willie Nelson nest yngste barn, av syv. Han skal etter sigende ha lært seg å spille gitar mens han var ung, i et forsøk på å komme nærmere innpå sin alltid-turnerende far.

I dag er Lukas en utmerket gitarist, som både leder sitt eget band, Promise of the Real og som også stiller til tjeneste som Neil Youngs backingband. For et par år siden slapp Neil Young & Promise of the Real sitt andre studioalbum, The Visitor, oppfølgeren til The Monsanto Years. Innimellom har de også sluppet liveplata Earth, den med alle dyrelydene mellom sangene! Mange hevder at Promise of the Real er det beste backingbandet Neil ever har hatt.

Lukas og broren hans, Micah, slapp for noe år siden plate sammen med fatteren, Willie´s stash vol. 2,  under navnet Willie and the Boys der de sammen tolker en haug gamle countryklassikere.

Lukas Nelson & Promise of the Real er bandets selvtitulerte fjerde album siden debuten med albumet Promise of the Real kom i 2010.

De sprer seg utover flere sjangere, en motvilje mot å la seg bås-sette som Lukas har arvet fra faren får vi formode. Her er det tyngre rocksanger, en slags countrypolitan, lavmælt folk, reggaegroover, gospel og soul og gammaldags pubrock.

Det som binder det hele sammen er stemmen til Lukas, som det er mulig å finne opprinnelsen til i Willies ofte nasale soul-twæng, men som også kan minne ganske mye om nevnte Hank 3.

Høydepunkter er «Fool me once», «Just outside of Austin», «Runnin’ shine» og «Find yourself».

Førstnevnte er slækk reggae, «Just outside Austin» er en countrysang som kan gjøre Willie stolt, om kjærlighet og marihuana i friluft utenfor Austin, der Lukas vokste opp, «Runnin’ shine» er en familiehistorie om hjemmebrenning og problemer med skattemyndighetene. Som faren sa; Sier du 17 millioner dollar fort nok, så høres det ikke så mye ut!»

Videre;  «Find yourself» er funky gospelrock med backup-vokal av, tru det eller ei, Lady Gaga.

I løpet av kort tid har Lucas Nelson blitt en vesentlig musiker, det er god grunn til å sjekke ut det og hans trofaste band, en kvintett på Lukas alder, finner på på egen hånd også. Selv kaller de det «Cowboy hippie surf rock».