Forsetter å imponere etter snart 25 år i manesjen

711E4BD7-0D1F-4BC9-8D23-1F51288F646APlateanmeldelse: Death Cab For Cutie – «Asphalt Meadows» (album, 2022)

Death Cab for Cutie, opprinnelig fra Bellingham, Washington, har holdt koken siden 1997. Bandet, som en gang var definerende for amerikansk indie, har gitt ut en rekke album og EP’er av varierende kvalitet.

Albumet «Transatlanticism» (2003) ble deres kommersielle gjennombrudd og «Plans» (2005) solgte til platina, som det het en gang i tiden, da plater var noe man kunne selge over disk, og gjerne i mengder hvis man var heldig.

Personlig likte jeg godt de tidlige platene, debuten «Something About Airplanes» (1999), «We Have The Facts And We’re Voting Yes» (2000) og «The Photo Album» (2001), spesielt de to siste. Overgangen til 2010-tallet var ikke bare snill med bandet, men deres forrige plate, «Thank You For Today», var en kreativ bølgetopp for Death Cab, med fine låter som «I Dreamt We Spoke Again», «When We Drive», «Northern Lights», «You Moved Away» og, ikke minst, den glitrende poplåten «Near/Far».

Dagens besetning består av Ben Gibbard, Nick Harmer, Dave Depper, Zac Rae og Jason McGerr, men Death Cab har hele veien i hovedsak vært Gibbards hjertebarn.

«Asphalt Meadows» er bandets tiende studioalbum. Førsteinntrykket er at plata oppleves som mindre umiddelbar enn den forrige. Men bevares, «Asphalt Meadows» har utvilsomt mange høydepunkter. Singlen «Roman Candles» er klassisk Death Cab, det nye elementet i produksjonen er den litt aggressive psykeliske gitaren og bruken av vreng på vokalen

Gibbard er forresten en smule undervurdert som tekstforfatter/lyriker. Tekstene holder som alltid et høyt nivå. Ta for eksempel den klassiske historiefortellinga og storbyangsten som formidles i tittellåten «Asphalt Meadows»:

/ We are a wave of whitе noise / Beneath the city sleeping /
I saw the train doors closing / I felt your sorrow deepen /
Here in the asphalt meadows / There’s only one thing that grows /
Finding the life through the concrete / Getting trampled under our feet /

«Here to Forever» er platas mest umiddelbare låt, og opplagte singlevalg. «Foxglove Through The Clearcut» er også en vellykket vri med snakkevers og et vakkert, melodiøst refreng. Et av platas beste spor. Poplåten «Pepper» har et catchy refreng. «Wheat Like Waves» er godt utført håndverk og kunne fint ha vært et spor på «The Photo Album», mens den lyrisk sterke, og stemningsfulle, «Fragments From the Decade, har samples av lekende barn i bakgrunnen:

/ Fragments from the decade are splayed out on your floor / Like hundreds of locked doors /
There’s a story that you’re trying to find / But the pieces don’t fit together in your mind /
Your mother was a drunkard / Your father was not a saint / Your sister lacked restraint /
And in photos you were always staring through the lens/ To some distant place you would rather have been /

Fragments from the decade are dancing in the fire / Like marionettes on wires / And if you stare too long they almost seem alive / Too beautiful and helpless to survive/
Days are lonely and long / Walking in place where you don’t belong / Here on paved native lands / Time disappears from the palms of your hands /

Death Cab For Cutie skal ha for at de jobber ufortrødent videre på sitt snart 25-år lange prosjekt, og ikke prøver å redde seg inn med retrosound og «80-talls-vibber», som så mange andre band/artister. Min kjærlighet til bandet har definitivt ikke blitt mindre etter å ha hørt «Asphalt Meadows».

Foto: Promo

Jon Erik Eriksen
Jon Erik Eriksen

Naturviter, skribent og popmusiker av sjel og hjerte.

Artikler: 205