Fremdeles verdens beste Håkan

Plateanmeldelse: Håkan Hellström – «Poetiska försök» (album, 2023)

I løpet av 23 år har Håkan Hellström – killen från Göteborg – slengt rundt seg med musikk som har gjort han til en av Nordens mest populære og folkekjære artister. En posisjon han har opparbeidet seg etter å ha sluppet 10 album fylt med sjarmerende og melodisterke låter. Hvilke av platene som er hans beste, er alltid oppe til diskusjon, men det er ingen tvil om at det vanvittige sterke debutalbum «Känn ingen sorg för mig Göteborg» fra 2000 traff tidsånden på perfekt vis, et album det er klin umulig å bli lei av selv etter sånn cirka 1000 gjennomlyttinger. 

Andre skiver som ofte trekkes fram når Hellströms musikalske prestasjoner skal måles, er «Ett kolikkbarns bakännelser» (2005) og «Det kommer aldrig va över för mig» (2013), men fordi alle Hellströms plater leverer på hver sin måte, er en rangering en heller unødvendig øvelse. 

På sitt ellevte album, «Poetiska försök», fortsetter Hellström å lage hellströmsk musikk av beste sort. Om man – av uforståelige grunner – har et ønske om at Hellström må fornye seg eller finne nye musikalske årer, vil man muligens bli skuffet. Når det er sagt; hva er poenget med å omdefinerer det som oppleves som en nærmest perfekt musikalsk formel? 

Om man mener at låtene på plata ikke holder det samme nivået som på tidligere utgivelser, er det selvfølgelig en grei sak, selvom jeg på ingen måte er enig i det. For etter svært mange gjennomlyttinger kan jeg med den største selvfølgelighet konkludere med at alle låtene på «Poetiska försök» stort sett holder høy Hellström-standard. Å plukke ut favoritter er derfor svårt, men akkurat nå ligger «HH vill alltid va med dej», «Små bäckar, store floder», «Symfonivisa», «Vem vill vara din vänn när du tappat glansen» og «Fan ta dig» et kvart hestehode foran resten av feltet.

Sammenlignet med forgjengeren, lekne og upretensiøse «Rampljus», som var en litt rufsete musikalsk affære med et lydbildet som tidvis var både en smule lurvete og improvisatorisk, er «Poetiska försök» langt mer gjennomarbeidet og strømlinjeformet lydmessig. Noe som i stor grad skyldes at Hellström denne gangen har alliert seg med produsent Christoffer Berg som har oppjustert lydbildet med elektroniske virkemidler og synth. Vi snakker et voluminøst og innbydende lydbilde der det er rikelig med plass til utsøkte detaljer, strykere og klassiske Håkan-koringer. 

Resultatet har blitt en plate som både lyd-og strukturmessig henger mer sammen enn forgjengeren, der Hellströms tillot seg å skli litt i flere retninger sjangermessig. På «Poetiske försök» handler det mest av alt om å lage storslått popmusikk ispedd små doser med folk-inspirasjon i form av feler, banjoer og sekkepipe. Noe platas kanskje beste spor, nydelige «Symfonivisa», er et eksepsjonelt deilig eksempel på. 

Som alltid fyller Hellström tekstene på sjarmerende vis med engelske ord og vendinger. Han legger blant annet inn uttalte referanser til andre artister som The Bangles («Eternal Flame»), The Ramones («Gabba Gabba Hey») og Nick Lowe («Peace, Love and Understanding»).

Tekstene er som vanlig av den romantiske og bittersøte sorten der håpet og troen ligger på lur. På avslutningslåta, «Lovsong», er Hellström sågar i det lett filosofiske hjørnet – en låt som konkluderer med at han tror på peace, love and understanding for evig og alltid før en enslig fele runder av låta og plata på nydelig vis.  

Med «Poetiska forsök» beviser Håkan Hellström nok en gang at han er en av Nordens beste artister. Ferdig snakka.  

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1639