Dyveke Kuløy

Hun synger som en engel og synger om en engel. Hun har samarbeidet med en gjeng kremartister og er klar med sin andre singel, ”Gratitude”. Møt Dyveke Kuløy.

– Hvordan vil dere beskrive musikken du lager?

– Musikken jeg lager beveger seg helt klart i et pop-landskap, men med klare undertoner fra de store låtskrivermestrene som har inspirert meg gjennom livet. Låtene er enkle, arrangementene enkle, instrumentene stort sett ekte. Jeg er opptatt av kvalitet, ikke trend.

– Når og hvordan dukker ”Gabriel” og ”Gratitude” opp i hodet ditt?

– ”Gabriel” skrev jeg i mars 2012. Det var en vanvittig tøff og mørk periode i livet mitt, og låta er nok like mye en bønn fra meg som fra ‘Gabriel’ selv, der han i teksten ber jeg-personen bære ham hjem, tilgi ham og gi ham vingene han egentlig skulle hatt. ”Gratitude” skrev jeg en jul jeg gikk på universitetet i England og var hjemme på besøk. Jeg møtte min far i Oslo en sur førjulsdag, og vi ble gående rundt i Oslo og prate mens det snødde og julegatene lyste i desembermørket. Vi ses ikke så ofte, så det gjorde sterkt inntrykk på meg.

– Hva handler teksten til ”Gabriel” om?

– Låta handler om engelen Gabriel som har ramlet utpå, er i ferd med å drikke seg ihjel og nå ber om hjelp til å komme tilbake til den han egentlig skulle være.

– Hvordan kom du i kontakt med produsenten din, John Agnello?

 – Nyttårsaften 2011 traff jeg Frode som spilte i Madrugada, og vi kom i snakk om musikk og viktigheten av en god produsent. Han nevnte at jeg burde jobbe med John, som har produsert Madrugada og Sivert Høyem flere ganger. Jeg sa vel litt sånn ”’ja og ha” og tenkte nok at en så kjent produsent neppe ville jobbe med ukjente meg. Men Frode sendte mange av låtene mine til John etter festen, og litt senere i januar fikk jeg en beskjed der det bare sto: I love it! When can we start?

– Det ryktes om at du har hatt meg deg noen helt spesielle karer på innspillingen. Fortell!

– Jeg har vært så utrolig velsignet med å være omgitt av talent under disse innspillingene. I USA da vi spilte inn ”Gabriel”, hadde vi med oss blant andre Steve Shelley (Sonic Youth) på trommer, Tad Kubler (the Hold Steady) på  gitar, William Wittman (Cindy Lauper) på bass og Mark Spencer (Son Volt, Wilco) på  pedal steel. Her i Norge har jeg med meg Stig Amundsen (Gluecifer) på bass, Tomas Pettersen ( King Midas) på trommer, også har Rami Jafee ( Foo Fighters) lagt litt B3 på noen låter som kommer på det ferdige albumet. En ganske kul gjeng dette?

– Hva slags musikk hørte du på i oppveksten

– Jeg vokste opp med Leonard Cohen. Mamma sang Cohen istedenfor vuggeviser. Joni Mitchell ble også mye spilt hjemme hos oss. Jeg har alltid elsket hennes måte å skrive på, både melodier og tekster.

– Hva synes du om programmer som Idol og The Voice?

–  Jeg synes begge konseptene er vanvittig brutale. Jeg tror man skal ha en rimelig sterk psyke for å være med, og jeg vet ikke om jeg helt kjøper det at det skal være en musikk/sangkonkurranse. Kan man i det hele tatt egentlig konkurrere om å ha Norges beste stemme, liksom? Vil ikke det være en smakssak? Må enhver artist kunne synge alt fra rock til opera for å være flink, eller er  det bedre at ulike folk er flinke til ulike ting? Og anerkjennelsen man enten får eller ikke får i etterkant, hvor ekte er egentlig den? Jeg ser ikke på noen av dem, jeg blir trist og sint av det.

– Hvem er tidenes tøffeste vokalist?

–  Ai! Oi. Hm. Jeg må si Billie Holiday eller Nina Simone. De damene der kunne det med å formidle følelser med stemmene sine. Ørsmå nyanser som forteller akkurat det de ønsker å si. Det er tøft.

– Velg ut tre album som har betydd mye for deg.

–  Å nei, dette blir flaut! Men man må jo si sannheten i intervjuer, ikke sant?

1. R.E.M: ”Automatic For the People”. Jeg hørte dette albumet ihjel da jeg var 14 og forelska, fikk og mistet venner og levde livet helt uten filter. Aiaiai. Først i ettertid innser jeg hvor enerverende stemmen til Michael Stipe kan være. Men jeg elsker albumet fortsatt, å høre på det er som å åpne et fotoalbum fra min spede ungdomstid.

2. Jeff Buckely: ”Grace”. Litt det samme med dette albumet. Fikk det av en venn av familien og analyserte ihjel hver eneste tekstbit. Husker jeg syntes det var en tragedie at Buckely døde så ung, og kjøpte også de andre albumene som kom ut etter hans død, ”Sketches For My Swertheart the Drunk” blant annet, men det ble aldri helt det samme. Jeg likte kombinasjonen av sårheten i stemmen og at han er en såpass allsidig vokalist, kombinert med det mer rocka uttrykket i noen av låtene, og kontrastene til de nesten sakrale sporene på plata.

3. Nick Cave:”The Boatman’s Call”. Jeg elsker hvert eneste spor på denne plata. Caves stemme er helt unik, dyp og spennende. Jeg føler at det bor ting og skapninger ingen har sett før i den stemmen, haha, kan man si det? Låtene er ofte enkle, med enkle arrangementer, men de sier så mye til meg uansett, i all sin brutale enkelhet. Jeg elsker også Caves mystiske univers av tåkete elvebanker, myter og historier om brusten kjærlighet. Dette er nok mye trukket inn i min egen låtskriving også.

– Velg mellom følgende artister:

–  Prince eller Bruce Springsteen?

– Springsteen!” Streets of Philadelphia” er en av mine favorittlåter, om jeg gifter meg skal den være bryllupsvals! Jeg har aldri vært noe fan av menn i rare dresser med mye glitter og glam, gi meg en flannellsskjorte any dag.

– Kate Bush eller Joni Mitchell?

– Dette er verre. Jeg har hørt masse på Kate Bush, ”The Kick Inside” er et av mine favorittalbum. Men det må bli Joni, hun er mer tilgjengelig, i hvert fall for meg, og hun har vært med meg siden jeg var liten.

– Led Zeppelin eller Pink Floyd?

– Jeg hørte mye på Zeppelin da jeg var yngre, men kommer aldri til å glemme første gang jeg hørte ”Dark Side Of The Moon” hjemme på jenterommet. Elsker også ”The Wall”, både filmen og plata, så går for Pink Floyd!

– Manchester United eller Manchester City?

– Hva? Hvem? Det er veldig hyggelig i Manchester, men jeg er mer en Liverpooljente.

– The Ramones eller The Clash?

– The Clash. Fordi min beste venninne var forelsket i en fyr da vi var veldig unge, og hun hørte masse på ”Should I Stay Or Should I Go” mens det sto på, og jeg følte veldig med henne. Den representerer den spennende ungdomstida da alt var mulig og umulig på en gang! Bortsett fra det har denne sjangeren aldri vært spesielt viktig for meg.

 – Tom Waits eller Radiohead?

– Definitivt Tom Waits. ”Closing Time” er et viktig album for meg, også låtskrivermessig. Waits har jo selvsagt den unike stemmen, men låtene hans er også veldig velskrevne med fine twist and turns. Han skaper en egen verden, et eget landskap i sangene sine, og det liker jeg godt. En låt som nesten blir som en liten film inne i hodet mitt, det er noe jeg liker, både å høre på og å skrive selv.

– Madonna eller Dolly Parton?

– Tja. Jeg sier Dolly fordi jeg synes hun virker mer sympatisk. Haha! Dessuten liker jeg råheten i country bedre enn råheten i pop, særlig pop som gjør alt den kan for å tilpasse seg trenden. All ære til Madonna altså, hun er ekstremt dyktig på det hun gjør, jeg ville bare heller spist middag med Dolly.

– The Smiths eller Nirvana?

– Vanskelig. Jeg har hørt mye på begge deler, men Nirvana står nok mitt hjerte nærmest. The Smiths kan bli litt vel…navlebeskuende? Jeg liker Nirvanas desperasjon og rå sårbarhet. Ikke til å stikke under en stol at jeg var en ganske sint tenåring som nok gjerne ville være litt tøff, og dermed ble det ofte Nirvana i spilleren. The Smiths kom jeg liksom ikke til før litt senere.