Popklikk har valgt ut sju plater som, om du ikke kjøper dem til deg selv, kan pakkes inn i julepapir til venner som kjøper så mye musikk at du ikke aner hva du skal gi dem på julekvelden.

Foruten å være ypperlige representanter for musikkens vesen, har de utvalgte platene det til felles at norsk musikkpresse ikke har fulgt med i timen. I motsetning til Popklikks musikkredaksjon som har benka seg ned på første rad.

The Divine Comedy: «Bang Goes The Knighthood»

Det skal ikke bestrides at det kan være en aldri så liten fordel å være en anelse anglofil når man lytter til Neil Hannons tidvis dandifiserte og romantiske kammerpop.

Når det er sagt; knapt noen er i stand til å lage bedre poplåter enn Hannon når han har toppformen inne. Noe «Neapolitan Girl», «At The Indie Disco», «The Lost Art Of Conversation», «Island Life» og «I Like», fra nettopp «Bang Goes The Knighthood», alle er gode eksempler på.

Det faktum at Neil Hannon også skriver gode og til tider svært underholdene tekster, er med på å underbygge at han, etter 21 år som artist og en haug potensielle hitlåter i desigerbaggen, snart fortjener en plass i solen utstyrt med minst 10-12 Gin & Tonic.

I Am Kloot: «Sky At Night»

I Am Kloot lager majestetisk pop i britisk innpakning. Foruten å trylle fram deilige melodier ikledd nydelige arrangementer, lager mannen bak alle låtene, frontfigur John Harold Arnold Bramwell, tekster som trykker på så vel de intellektuelle som de følelsesladede knappene i lytterens hode.

De nydelige arrangementene skal Elbows-maestroen, Guy Garvey, ha mye av æren for. Garvey som sammen med Elbow-kollega, Craig Potter, på ypperlig vis har produsert «Sky At Night».

Liker du artister som Tindersticks, Richard Hawley, Mick Scott, Cherry Ghost, Nick Lowe, Scott Walker, Shack og Robyn Hitchcock, er «Sky At Night» som skapt for deg. Noe du trolig vil forstå etter å tilbrakt tid sammen med «Northern Skies», «Too The Brink», «Fingerprints», «I Still Do», «The Moon Is A Blind Eye», «Proof» (ny versjon) og «Radiation».

Lloyd Cole: «Broken Record»

Å hevde at «Broken Record» er nesten like bra som Lloyd Cole & The Commotions debutalbum «Rattlesnakes», er selvfølgelig en uhyre dristig påstand. Å hevde at «Broken Record» slår knockout på det meste av musikken som så langt svever rundt på alle mulige plattformer i 2010, er derimot en uhyre lite dristig påstand.

For når Lloyd Cole ikler de svært iørefallende låtene sine med steelgitar, mandolin og trekkspill, blir han nærmest uimotståelig. Tittelsporet, «Writers Retreat», «Why In The World» og «Oh Genevieve» er så gode ambassadører for sin skaper, at de hadde fortjent langt flere anmeldere som meg.

Men nå som Popklikk har åpnet døra, er det bare å ramle inn med vidåpne ører og lommene fulle av konfetti.

Cherry Ghost: «Beneath this Burning Shoreline»

At «Beneath this Burning Shoreline» fullt og helt skulle makte å følge opp debutskiva «Thirst For Romance», hadde jeg ingen forhåpninger om. Noe den selvfølgelig heller ikke klarer.

Cherry Ghost har ved å legge opp til et større og mer episk lydbilde laget en plate som trykker på litt andre knapper enn forgjengeren der frontfigur Simon Aldred og resten av gjengen i større grad tok i bruk enklere virkemidler.

«Beneath this Burning Shoreline» er først og fremst et album proppfullt med storslått pop som sender tankene til artister som Richard Hawley, Elbow og Ennio Morricone. Enkelte av låtene, som «Kiss Strangers» og «Black Fang» treffer blink umiddelbart, mens «We Sleep On Stones» og «A Month Of Mornings» trenger litt mer tid før de slår bena under deg.

Edwyn Collins: «Losing Sleep»

Når jeg hører på Edwyn Collins nye album «Losing Sleep»; mannen er mest kjent som frontfigur i Orange Juice og monsterhiten «A Girl Like You», blir jeg først og fremst lettet og en smule rørt. For det skal ikke stikkes under en stol at jeg ble svært bekymret da meldingen om Collins hjerneslag med påfølgende lammelser tikket inn i løpet av ’05.

At han ennå ikke er kapabel til å spille gitar; Collins er en glimrende gitarist, veies opp av en gjesteliste bestående av Collins-diggere som Johnny Marr (The Smiths), Alex Kapranos (Franz Ferdinand), Ryan Jarman (The Cribs), Roddy Frame (Aztec Camera), Romeo Stodart (The Magic Numbers), gjengen i The Drums og Paul Cook (Sex Pistols).

Låtene på «Losing Sleep» er på en og samme tid både direkte og sjelfulle. Ifølge Kapranos er Collins’ mantra: «Don’t bore us, get to the chorus». Et mantra som forløses i låter som «Do It Again», «Humble», «Come Tomorrow, Come Today», «I Still Believe In You», «Over The Hill» og «It Dawnes On Me».

Clem Snide: «The Meat of Life»

På sitt sjuende album, «The Meat of Life», viser amerikanske Clem Snide at de har langt større musikalske muskler enn de fleste av sine konkurrenter i det som per i dag defineres som americana.

Noe som, om man ser bort i fra de suverene låtene, i stor grad skyldes produsent og Lambchop-medlem Mark Nevers. Måten han pynter det tidvis nakne lydbildet med tromboner og en og annen cello, er nemlig med på å løfte albumet rett til værs. At de nå og da høres ut som et litt blidere utgave av Lambchop, er kun et tegn på kvalitet

Hovedårsaken til oppturen er likevel at frontfiguren Eef Barzelay foruten å skrive suverene låter, bidrar med myk vokal og eminent gitararbeid. At samtlige låter står til laud er en mildt sagt en sjelden øvelse i dagens musikkunivers.

Black Francis: «Nonstoperotik»

Forrige gang Francis rørte på seg hadde han alliert seg med fruen Violet Clark under navnet Grand Duchy. Et ganske så sexy album som fikk undertegnede til å tenke på vulkaner.

Etter å ha hørt Black Francis’ nye album har jeg definitivt ikke slutte å tenke på vulkaner og hva som skjer når de velger å lette på trykket. Noe heller ikke tittelen legger skjul på.

«Nonstoperotik» er først og fremst et rockalbum kun Black Francis er i stand til å smi. Det kan synes som om frontfiguren i legendariske Pixies, etter flere år med famling og eksperimentering, endelig har funnet tilbake til kjernen i seg selv.

Er du veldig opptatt av syndens mange fallgruber, vil «Nonstoperotik» kunne fungere som en sunn motvekt, om du ønsker å vandre rundt på moder jord med alle driftene i fullt firsprang. Også de som får deg til å tenke på andre ting enn Island når ordet vulkan popper opp i bevisstheten.