seks-artisterRadio er et fantastisk medium. Den får deg til å drømme deg bort, og på de rette kanalene kan du nyte musikk du ikke har hørt før, mens du slapper av og lar fantasien gjøre jobben.

Men radio kan også misbrukes. Den kan bombardere deg med eldre musikk du aldri har bedt om. Du blir rett og slett kvelt av de samme låtene som gang etter gang suser av gårde i en heavy rotasjon til det går trill rundt for deg.

Langt mer fengende sanger fra eldre tider går dermed i glemmeboken, fordi de ikke passer inn i programmeringen til radiokanalenes målgruppehysteri. Og det er ikke ukjente artister vi snakker om.

Du har etter all sannsynlighet hørt om Paul McCartney, Bob Dylan, Elton John, Queen, Supertramp, 10cc og ELO.

Paul McCartneys «Wanderlust» er en av de nydeligste han har komponert i tiden etter Beatles. Det har vært mye ræl i soloperioden, men på albumet «Tug of War» fra 1982 viste Macca igjen glimt av storhet.

Hvordan Bob Dylan kunne utelate «Blind Willie McTell» fra 1983-utgivelsen «Infidels», er fortsatt et mysterium. Det er en storslagen ballade om en gammel bluessanger, hvor Dylan selv spiller piano, og Mark Knopler har plukket opp den akustiske 12 strenger’n.

«…nobody can sing the blues Like Blind Willie McTell»

 

Så hva da med Sir Reginald Dwight, bedre kjent som Elton John? Med mange strålende komposisjoner fra første halvdel av 70-tallet, er han kongen av pianoballader.

Likevel blir akkurat denne aldri spilt. Det er en sang dedikert til David Ackles, en amerikansk artist med en kort karriere fra 1968-73. Ackles åpnet for Elton John i et LA-show i 1970 og kom da i kontakt med Johns tekstforfatter Bernie Taupin, I 1972 produserte Taupin ett av Ackles album («American Gothic»). Da Elvis Costello ble innlemmet i the Rock and Roll Hall of Fame i 2003, trakk han fram David Ackles som en stor inspirator.

Sangen heter «Talking Old Soldiers» og er fra albumet «Tumbleweed Connection».

Queen var verdenskjent for ekstragavante konsertopptredener. Det er etter hvert sluppet en rekke livealbum som dokumenterer bandets og ikke minst Freddie Mercurys ekstreme talent som ‘showman’ og publikumsfrier. Men gitarist Brian May var en like viktig brikke i Queen-kvartetten med sin hjemmesnekrede el-gitar og solide komposisjoner. Her spiller May piano på sin hyllest «Teo Torriatte (Let Us Cling Together)» til japanske fans. To av refrengene er på japansk, og det ble sluppet en singel rettet mot dette store nasjonale markedet. Det er kun én av tre Queen-låter hvor bandet inkluderer verselinjer på andre språk enn engelsk

 

Supertramp var en supergruppe på 70-tallet. Det var spesielt Roger Hodgsons karakteristiske stemme som ga bandet en ekstra appell, i tillegg til de utrolig fengende poplåtene. De kjørte på med flotte harmonier og vendinger som til tider skapte en egen progpop-sjanger. «Breakfast in America», «The Logical Song», «School», «Even In the Quietest Moments» og «It’s Raining Again» er spilt til det kjedsommelige på norsk radio, men det er fra albumet «Crisis? What crisis?» de mest ukjente perlene befinner seg.

I dag kjemper de to hovedmennene Rick Davies og Roger Hodgson om arven til popkolleksjonen. Førstnevnte driver fortsatt bandet (men meldte i august at han var blitt alvorlig syk og måtte kansellere Europa-turneen), mens Hodgson har en solokarriere.

Lytt til Roger Hodgsons konsertversjon av «A soapbox opera», så skjønner dere genialiteten.

10cc var i samme propgpop-sjanger som Supertramp, bare enda lettere i formen og med en god porsjon absurd humor innbakt i tekstene (stilen ble kalt kunstrock på 70-tallet). Med Kevin Godley og Lol Creme på laget, kom det utrolig mye stilig fra kvartetten som har sine røtter i Stockport utenfor Manchester.

«The Original Soundtrack», «How Dare You» (den siste med Godley/Creme) og «Deceptive Bends» var høydepunktene i en platekarriere som varte i ti år. 10cc-navnet holdes ved like av Graham Gouldman, og til tider er det imponerende hvordan bandet hans greier å gjenskape de relativt kompliserte komposisjonene fra scenen.

10cc største styrke er flerstemthet og atmosfære i de melodiøse låtene.

Electric Light Orchestra, eller ELO for de innvidde, er egentlig Jeff Lynne, en mann som veldig gjerne skulle spilt i The Beatles. Men han er fra feil arbeiderby (Birmingham, ikke Liverpool) og født litt for sent. Han fikk spille med en beatle i superbandet Traveling Wilburys (gitarist George Harrison), men mest kjent er Lynne som frontfigur i ELO. Orkesteret hadde i likhet med Supertramp en bredere sammensetning enn et ordinært band. De bragte fra starten inn strykere og var langt mer luftig i lydbildet enn de fleste samtidige artister.

På konsertene var scenen fylt med store romskip, røyktepper og et gedigent lysshow. Det elektriske orkesteret var knapt å se. Hvis de da ikke skulle ta en telefon fra en telefonboks. Låten «Telephone Line» fortsetter trenden fra 10ccs «Don’t Hang Up», med mange triste telefonsamtaler fra fasttelefonens tidsalder.

Kos dere med de gamle popheltene, så skal Popklikk sørge for å fore dere med enda mer nostalgia i i fremtiden.