7B33C78D-B45E-4E5B-A06F-C65A3EBD132FPlateanmeldelse: Bill Callahan – «Gold Record» (album, 2020)

“Let’s move to the country
Just me and you
Let’s start a family
Let’s have a baby
Or maybe two”

Da Bill Callahan på plata «Knock Knock» med sitt band Smog sang «Let’s Move To The Country» i 1999 lot han være å synge ordene «family» og «baby». Det manglet puslespillbiter i Callahans liv. De er nå på plass. Bitene falt på plass mellom albumene «Dream River»» (2013) og fjorårets album «Shepherd in a Sheepskin Vest» for nå 54 år gamle Callahan.

«Shepherd in a Sheepskin Vest» var en vellykket dobbeltplate. Han hinter der om at det å få barn nesten tok livet av kreativiteten hans. Man kunne kanskje vente at en ny plate bare ett år etter forrige, og der han har bearbeidet gamle skisser og overskudssmateriale, derfor skulle bli en nedtur. Sannheten er at dette er den plata med Bill Callahan jeg etter knappe to uker allerede har rukket å spille mest siden hans ubestridte mesterverk «Sometomes I Wish We Were An Eagle» (2009), kanskje fordi den for meg er mer tilgjengelig enn flere av forgjengerne.

Selv om «Let’s Move To The Country» har klare forbindelser til Callahans eget liv, er ikke «Gold Record» en utpreget selvbiografisk plate. Det vi får servert er underfundigheter og små noveller. Bill Callahan har uttalt at plata består av ti selvstendige låter, låter som skal stå på egne bein. For denne lytteren er det likevel slik at jeg må trekke frem den gamle klisjeen om at plata som helhet er større og bedre enn summen av delene. Låtene om livene vi lever matcher hverandre perfekt.

Plata begynner med «Hello, I’m Johnny Cash» som innledningsstrofe på den flotte låten «Pigeons». Vi får deretter en historie om en sjåfør som har spesialisert seg på å kjøre folk hjem fra bryllup. Underveis gir Callahan oss finurlige gullkorn som dette:

“Well, I thought for a mile as I drove with a smile//And I said, When you are dating you only see each other//And the rest of us can go to hell//But when you are married, you are married to the whole wide world”

Når låten er ferdig, synger Callahan: «Sincerely, Leonard Cohen», hentet fra Leonard Cohen-klassikeren «Famous Blue Raincoat». Kanskje viser Callahan gamle helter respekt på denne måten? Vi stopper opp, hva er forbindelsen til Cohen og Cash? Senere på albumet får vi også låten «Ry Cooder», en artist Callahan uttaler til musikkmagasinet Uncut at han nylig oppdaget. I samme intervju forteller han oss at låtene «Another Song» og «35» er skrevet for henholdsvis Emmylou Harris og Bonnie Raitt. Vel, han har aldri sendt «35» til Bonnie Raitt, sier han.

Ett høydepunkt på plata er låten «The MacKenzies» om mannen som får kontakt og blir invitert til middag hos nabofamilien, en familie han aldri har snakket med. Kanskje har mannen et snev av Callahan selv i seg, en innadvendt person som liker å leve et tilbaketrukket liv. De av oss som har sett Callahan live, vet at han lar tekstene og musikken tale, han er ikke noen «show and dance man». På låten «Breakfast» gir Callahan perspektiver til et samliv som har kjørt seg fast: «I drink so that we don’t fight//She don’t drink so that we don’t fight».

Jeg lar tekstene ligge der. Det er ingen tvil om at det er en sterk novellesamling Bill Callahan har gitt ut. Men hva med musikken, spør du kanskje? Er dette en lydbok, der Callahan leser historiene sine, med litt bakgrunnsmusikk til? Nei, heldigvis ikke!

Melodiene er litt som jeg allerede har forklart at jeg tror Callahan er. Innadvendte og tilbaketrukket. Men de er der, kanskje er de der mer enn noen gang siden nevnte ««Sometimes I Wish We Were An Eagle».

Plata er behagelig, Callahans mørke stemme til forsiktig musisering. Vakkert, varsomt, ikke støyende. Gitaristen Matt Kinsey fargelegger der Callahans stemme og egen gitar kan synes monotone. Jamie Zurveras bass gir dybde. Nydelig musikk altså, men jeg avslutter likevel med noen tekstlinjer fra «Another Song», ord å ta med seg:

“When work ain’t been working all day
Why don’t you come on home for lunch and stay?
We’ll start working for love, not pay
When work ain’t been working all day”

Foto: Promobilde Drag City