Powerpopgjengen i Hiawata har akkurat sluppet sitt nye album, «The Darkness». Et superherlig album proppet fullt med tettsittende melodier og masse trøkk. Popklikk har pratet med en av frontfigurene i bandet, Tore Løchstøer Hauge, om den nye skiva, Martini Rosso og inspirasjonskilder.

– Popklikk tipper at Hiawata! har hørt mye på The Ramones og Fountains Of Wayne det siste halvåret. Skyhøyt over eller stolpe, stolpe inn?

– En lumpe midt i mål, men med Jarstein som keeper foran et norsk forsvar uten Brede Hangeland som har skjønt hvor dette laget vil bære. En sikker scoring. Kampen ender 0 -1 til Litauen uten ett norsk skudd på mål. Per Mathias Høgmo vil si seg godt fornøyd med kampen i etterkant.

– Er det innafor når Popklikk beskriver Hiawata! som et powerpopband?

– Ja. Jeg tror det? Aldri satt meg inn i hva som er powerpop egentlig. Popschmop. Hiawata har alltid vært et punkband med middelklassegutter som spiller pop. Det er sånn det blir.

– Hva er hovedårsaken til at «The Darkside » har blitt så stilig og fjong?

– Vi spilte inn den første skiva vår i 2006 («They Could Have Been Bigger Than Hiawata!») med samme produsent som på denne skiva. Bjarne Stensli. Det gjelder også «Backs To the Future» fra 2011. Debutskiva vår var den første skiva Bjarne overhodet noensinne har innrømt at han har produsert av alle han har gjort. Vi har blitt eldre og litt bedre. Han har blitt akkurat like gammel som oss og mye bedre. Weltklasse. Vi har dessuten latt denne skiva få tid. Vi har også latt oss selv få tid til å gjøre andre ting som at jeg har holdt på med Heyerdahl, og trommis Are har gitt ut skivene, og spilt med Sweden, for å nevne noe.

– Hvorfor The Darkside? Er det helt mørkt, liksom?

(Et spørsmål som besvares ved å gjengi en av tekstene på plata. Frekt!)

Did you ever think you’d find yourself turning 30 and still in a band, this would be a song on your fourth album and even now still nobody cared? That you knew you’d never make it, you basically just made records for yourselves and some loyal friends that didn’t got the heart to tell you to give it up – we’ll did you?

I wake up then I go to work and then I come home again and it starts over and over again

Would you believed me if I told you’d be working your balls of just to afford a house in the same suburb you so spent your twenties trying to escape? The house next door to your mom and dad, did you think you’d go to bed at half nine and your one remaining dream was just to get some time to yourself – we’ll did you?

I wake up then I go to work and then I come home again and it starts over and over again

– Plukk ut to låter fra skiva som gjør seg godt når man sitter i badekaret og drikker Martini Rosso med en tøtsj vodka.

– Først og fremst så håper dette er en scene fra livet ditt, og at jeg i så fall en dag kan få sitte der sammen med deg og høre på Hiawata. Så ville jeg anbefalt et litt mellow spor som «Backs to the Future II» for å slappe skikkelig av, og så «Take Me» for å få den deilige følelsen av at det er en grunn til at man ligger der i det badekaret alene med et åpenbart alkoholproblem.

– Plukk ut en låt som passer bra når man er rasende forbanna.

– «Anyone». Den er i det minste ganske passiv aggressiv i teksten. Hiawata preker mest om kjærlighet min venn.

– Plukk ut et album alle i Hiawata digger.

– «1977» av Ash. Hadde vi vært et bedre band hadde vi blitt sammenlignet med Ash. Slik jeg har forstått det så studerte broren til Tim Wheeler i Oslo en periode. Så de spilte her hele tiden. På alt mulig. Som på Justivalen 98. Hvor vi snek oss inn og jeg ble hengende i gjerdet etter gitarist Håkons nye Calvin Klein-skjorte, og Johan (gitarist igjen) etter foten, og vi begge gikk rundt bløende hele kvelden. Vi slapp i det minste å betale.

– Hvilke tre plater har du hørt mest på så langt i år?

– James Ihas «Look to the Sky» (2012). Iha sin solodebut fra ’98, «Let it Come Down», er en av mine absolutte favorittskiver. Alle låter jeg har skrevet kommer herfra. Jeg var ganske skuffa da oppfølgeren omsider kom, men etter to år så har denne skiva vokst enormt på meg. Ihas enkle tekster og melodier føles så sjukt riktig i livet mitt. Jeg er en enkel sjel og jeg har alltid vært trukket mot asiatiske menn. Jeg tror ikke jeg har hørt så mange album over noen andre i år. Morrisseys «Vauxhall and I» har vært konstant som alltid.

– Årets beste konsertopplevelse så langt?

– Så min venn David spille med bandet sitt Phosphorescents i sommer. Det var magisk. Haim på Rockefeller var også fint.

– Velg mellom følgende;

Kate Bush eller Queen?

– Queen. Min utrolig begrensede verden kan sikkert ikke ta innover seg hvor bra Kate Bush er. Freddie Mercury er mer en mann jeg tror jeg kan forstå. Glad i gutta, hår i ansiktet, og en fest i ny og ne.

– The Replacements eller The Smiths?

– Når jeg mater datteren min tidlig om morgenen pleier vi å se på The Smiths og Morrissey-videoer.  «It takes strength to be gentle and kind». The Replacements er også et fint band. Hvorfor kan du ikke sette dem opp mot The Who?

– Fred Perry eller Adidas?

– Jeg lar gitarist i Hiawata, Håkon Hagen, få svare her: «Fred Perry med Adidas sko». Jeg har sett ham slik. Rundt 2002-2003. Han var et vakkert syn.

– The Who eller The Kinks?

– «My Generation», men Kinks trumfer til slutt med «All Day And All of the Night» og «You Really Got Me».

– Dexys Midnight Runners eller Paul Weller?

– Paul Weller. «That’s Entertainment» har blitt covret av Morrissey. Tror ikke han har gjort en versjon av «Come On Eileen».

– Mod eller punk?

– American Apperal? Sorry ass…

– Prefab Sprout eller The Lemonheads?

– Prefab Sprout er et magisk band. Uten tvil. Men, de er ikke Evan Dando. Dando er en film av en mann. En halvgud. På et punkt hadde jeg bygd et alter.

– Uncut eller Mojo?

– NME på 90-tallet? Trykker du det her hvis jeg svarer Pitchfork?

– Johnny Cash eller Bruce Springsteen?

– Hvordan Springsteen så ut rundt tiden han spilte inn «Greetings from Asbury Park» er udødelig. Og «Born to Run» går det selvsagt ikke an ikke å elske. Johnny Cash føyer seg inn i rekken av artister jeg ikke har historie eller integritet nok til å nyte. Den listen er lang, og fylt av legendariske, men dritkjedelige album viser deg seg.

– Vespa eller Harley?

– Jeg er fra Røa. T-bane. Eller «trikken» som vi kaller den.