E84FAACA-B706-4F2E-839F-97CBC7652F9CEn strålende tilbakekomst og en mulig avrunding.

Men hvem søker hvem? Søkeren eller den som søkes?

Han het ikke Cat Stevens heller. Han het opprinnelig Steven Demetre Georgiou. Etter ni album på åtte år sa han takk for seg. Da var han tretti år gammel og hadde søkt etter oksen og stillheten i buddhismen og det mystiske. Så gikk det tretti år før vi fikk høre nye sanger.

«AN OTHER CUP» var en strålende tilbakekomst, men en utgivelse som mange, deriblant undertegnede – ikke fikk med seg. Etter dette har han gitt oss tre flotte og ganske ulike skiver. Det siste albumet «THE LAUGHING APPLE» faller nærmest stammen. Og bare så det er sagt, klart og tydelig; de nye sangene er riktig så fine.

Albumene er mer solide og helhetlige, enn mesteparten av det som fulgte etter «TEASER AND THE FIRECAT». I motsetning til rastløsheten som drypper gjennom «FOREIGNER» hører jeg en rolig og sentrert tilstedeværelse. Tendensene til oversynging er borte. Yusuf synger med klar stemme. Han fant fram.

Det er altså de «nye» platene det skal handle her. Dette adjektivet kan være problematisk, som da det gikk opp for meg at de «nye» langrennsskiene mine, faktisk er mer enn tjue år gamle. Det er «AN OTHER CUP» jeg liker best. Lyden er frisk og livlig. Plata har noen aldeles nydelige sanger som «Maybe Theres a World» og «Heaven /Where True Love Goes».

Den siste trekker linjer tilbake til- eller videre fra «FOREIGNER». Vi hører uptempo Cat Stevens med presise og kjappe kassegitarer, spissfindige brekk og små pauser. Nei, ikke ShakinStevens – bare klassisk Stevens. «The Beloved» gjør meg riktig så glad. Det eneste feilskjæret er «Dont let Me Be Misunderstood» Avslutningssporet er særlig flott, med en moog som kommer opp i en spiral etterhvert. Yusuf/Cat Stevens har alltid vært oppfinnsom og flink med synther i kombinasjon med akustiske gitarer og elektrisk piano.

Neste album, «ROADSINGER» fra 2009, flyter roligere, er mest akustisk og stappende full av vakker musikk. Jeg må innrømme at jeg er veldig glad i sanger/låtskriver-tradisjonen Yusuf/Cat Stevens er en del av. «To Be What You Must» er flott, selv med barnekor og orkester. Beklager! Dere må ha meg unnskyldt.  «This Glass World» har noe tyngre komp og en smått fuzzete elektrisk gitar. Favoritten er «All Kind of Roses». Bedre kan det ikke sies.

Den vanskelige tredjeplaten heter «TELLEM IM GONE» og har legendariske Rick Rubin bak spakene. Trenger vi virkelig en ny versjon av «Youre MySunshine», altså ikke OGS, spurte jeg meg. Javisst! Her med de lekreste elektriske gitartoner fra Mali – eller der omkring. Ørkenvind.

Dette er en skive som er annerledes, med flere coverlåter. «Big Boss Man» funker overraskende bra, skjønt jeg var engstelig før avspilling. Procol Harums «The Devil Comes from Kansas» gjør ikke det. Yusufs egen «Editing Floor Blues» er heller ikke blant hans beste øyeblikk. Men «Cat and the Dog Trap» er utmerket, og avslutningen «Doors» med gospel-orgel og kor er denne plata på sitt beste.

«THE LAUGHING APPLE»  fra 2017 føles nesten som en avrunding. Her finner vi nye utgaver av sanger fra «NEW MASTERS» da Yusuf fremdeles var nølende popstjerne i London. Orkester-arrangementene er løftet av og sangene framstår, rett og slett, som seg selv. «Blackness of The Night» hadde passet på «TEASER AND THE FIRECAT». «You Can Do» tar oss med inn under treet til en kopp te med Tillermannen. Plata er som de mest kjente skivene hans produsert av Paul Samwell-Smith.

Av de nye sangene liker jeg «See What Love Did To Me» aller best. Den dype kjærligheten trenger gjennom alt og er alt. Hjertet vet. Men vi må kjenne etter. Hjertet forbinder. Vanligvis beveger vi oss på overflaten i skummet på toppen av vannet. Kjærligheten bor lenger ned – i det  åpne og endeløse hjertet. Erfaringen av Gud som enhet, innenfor og utenfor, innebærer erkjennelsen av «slørene» som dekker til, men like mye «tegnene» på at det skjulte finnes. Så. Hvem søker hvem? Søkeren eller den som søkes?