Det er kanskje ikke så merkelig, men Grace Slick (72) hater 80-tallshiten «We Built This City» der hun selv synger. Mainstream-bandet Starship stod bak låten og sørget for at pengene rant inn, mens verdigheten ble skyllet langt ut i Stillehavet. 20 år tidligere hadde «The Acid Queen» vært frontfigur i et av de mest bemerkelsesverdige vestkystbandene som oppstod under hippiebølgen i USA.

Jefferson Airplanes «White Rabbit» og «Somebody to Love» introduserte psykedelisk rock til et bredere lag av befolkningen.

Grace Slick var kontroversiell fordi hun sa nøyaktig hva hun mente. En av mest beryktede historiene var da hun planla å droppe LSD i teen til daværende president Richard Nixon. Tricia Nixon, som var datter til presidenten, hadde gått på samme universitet som Grace Slick og invitert henne til en mottakelse i Det hvite hus, mer presist et teselskap. Det passet den godeste Grace utmerket, ikke minst fordi hun allerede da var besatt av symbolikken i Lewis Carrols «Alice i Eventyrland»

Abbie Hoffman trakk seg vekk fra offentligheten i 1973. Han døde i 1989 (Foto: Bio-True Story)

For anledningen benyttet hun pikenavnet Grace Wing og tok med seg en av de mest kontroversielle politiske figurene på den tiden, den radikale aktivisten Abbie Hoffman. Han ledet the Yippie Party og fikk en egen mappe hos FBI i perioden 1968-73.

De to hippiene ble stoppet på vei inn i boligen til USAs mektigste mann. Av en eller annen grunn ble duoen betraktet som en sikkerhetsrisiko for «kong» Richard av USA.

Graces venninne Tricia hadde vel ikke fått med seg at syreartisten hadde et relativt anstrengt forhold til faren. I mai 1970 slapp hun låten «Mexico». Det var en åpenlyst protest mot Nixons «Operation Intercept», som hadde til formål å hindre flyten av marihuana over grensen fra Mexico. Grace Slick var dessuten en offentlig forkjemper for narkotika på 60- og 70-tallet, spesielt LSD.

Den kraftfulle vibratoen hennes var like sint og særegen som Janis Joplins hese whiskyrøst. Her er Slicks egen vurdering av hvorfor de to vokalistene satte sitt preg på tiåret:

– We weren’t glam. We were crazed and enraged, which connected. My voice was icy cool and piercing, and Janis’s was shrill and fire hot. We were different but the same.

Men etter hvert kom slitasjen. Grace Slick begynte å følge feil kaniner ned i hullene.

Hvis 60-tallet definitivt var hennes tiår, hadde Reagans liberale cowboyfilosofi stikk motsatt virkning. Da hadde hun på alle mulige måter gått tom for både inntak av substanser og inspirert kreativitet. Hun lot andre ta seg av låtskrivingen og teamet opp med den mindre talentfulle Mickey Thomas (ikke ManU-spilleren…)

Mot slutten av Reagans presidentperiode fant hun ut at tidsånden hadde fordampet fullstendig og trakk seg helt ut av musikkbransjen. Hun var ikke en gang fylt 50, men den kontroversielle vokalisten var full av selvforakt for personen hun hadde blitt.

Dette fortalte hun i et intervju med magasinet Vanity Fair tidligere i år. Ikke bare var hun blitt edru, men også forvandlet til en ordentlig drittsekk i et tiår hvor egoismen og selvrealiseringen rådet:

– I was in my 40s and I remember thinking, God, this is just awful. But I was such an asshole for a while, I was trying to make up for it by being sober, which I was all during the 80s, which is a bizarre decade to be sober in. So I was trying to make it up to the band by being a good girl. Here, we’re going to sing this song, “We Built This City on Rock & Roll.” Oh you’re shitting me, that’s the worst song ever. I could do it, I could get up and imitate myself, but that doesn’t feel right.

«We Built This City» ble en topphit i USA, Canada og Australia hvor den klatret til første plass, Den entret toppen av Billboard Hot 100 den 16. november 1985:

Men etter noen år hadde ikke låten modnet som en god vin. Den ble heller symbolet på alt som var galt på 80-tallets musikkscene. Oppblåste arrangement, forferdelig lydbilde, grusom tekst (av Elton Johns egentlig eminente tekstforfatter, Bernie Taupin!) og paddeflat synging. Og dette fra en av 60-tallet meste spennende vokalister.

Musikkmagasinet Rolling Stone fikk leserne til å kåre 80-tallets ti verste låter. Her tronet Starships topphit suverent på toppen.

Grace Slick har de siste årene drevet med maling og spesialisert seg på hvite kaniner. Hun hevder å kunne male dem med bind for øynene. Ikke alle kunstkritikere er like imponert over verkene, men det gir nok Grace Slick fullstendig pokker i. Hun er født i kaninens år (1939) og er som tidligere nevnt manisk opptatt av Alice i Eventyrland. Alice følger jo den hvite kaninen ned i kaninhullet og havner i Eventyrland.

Popklikk velger å trekke frem Grace Slick fra tiden i Jefferson Airplane. Der satte hun et solid preg på rockehistorien. De to mest kjente låtene tok hun faktisk med seg fra forløperbandet The Great Society. Svogeren Darby Slick skrev «Somebody to Love» (som The Great Society spilte inn under navnet «Someone to Love»):

http://youtu.be/NzyDLwUgFdc

«White Rabbit» skrev hun selv:

Og her er «Somebody to Love» i versjonen vi kjenner den (med Jefferson Airplane):