0CB8C35D-14AB-4D7A-ADAE-DDA622E481BFPlateanmeldelse – Paul Simon: «In the Blue Light» (2018)

«A pilgrim on a pilgrimage, walked across the Brooklyn Bridge»

Paul Simon er en artist som har holdt høy kvalitet på utgivelsene sine. Dette i motsetning til de fleste av sine samtidige, som ikke alltid har vært like nøye med kvalitets- eller impulskontrollen, for den saks skyld.

Et annet interessant trekk med Simon er at mye av den mest spennende musikken hans er gitt ut i den siste delen av karrieren.

Mange tenker nok først og fremst på ham som låtskriveren i Simon & Garfunkel, og soloartisten bak storselgere som «Still Crazy After All These Years» eller «Graceland». Men det er å vise ham stor urett. Paul Simon har vært en kreativt søkende og nysgjerrig skapende artist hele veien.

De siste årene har han hatt et særlig fantastisk band i ryggen, ledet av den alltid like langhårede som suverene Mark Stewart. «Live in New York City» fra 2012 ble ikke bare spilt inn, men også filmet under konserten i Webster Hall. Dette er obligatorisk lytting for alle som vil sette seg inn i Simons musikalske verden. Han er intellektuell, jovisst. Men her finnes det også store mengder musikalsk moro og musisering på et sjeldent høyt nivå, som aldri blir kjedelig eller flinkis dølt. Eller som han sa det i Oslo sist; «Dette er musikk å danse til!»

Under farvelturneén var bandet ytterligere forsterket med stryk og blåsere. Det var til tider vanskelig å telle hvor mange som sto på scenen i Oslo Spektrum. Sjefen selv var oppstemt og klar for fest. Kommunikasjonen med musikerne var på Frank Zappa-fingerspissnivå. Det som overrasket mest var de nye arrangementene og ikke minst utvalget av låter. Sånn sett var det tydelig at han ikke ønsket å hvile på laurbærene, men være på tå hev og dyrker den kreative kraften, så lenge han står på en konsertscene.

Klassikerne kom selvfølgelig. Men det var først under ekstranumrene. Heldigvis klarte vi å snike oss ut før allsangen begynte for alvor. Jeg har mine svakheter, men du får meg aldri til å synge «La-La-Lai». Beklager. Sånn er det bare.

Den nye plata, «In the Blue Light», er basert på nyinnspillinger av låter Simon ville videreutvikle fra originalene. Han opplevde disse sangene som smått forbigåtte barn, han selv er glad i, og ville gi dem en ny sjanse til å finne hjem.

Musikken på «In the Blue Light» går i to retninger; mot velformulert blå jazz og moderne kammermusikk. Begge elementer er like mye essensen av byen han bor i og alltid har i blodet.

På sin andre soloplate, «There Goes Rhymin’ Simon», svingte han innom lettbeint jazz med sterk innflytelse fra New Orleans. Noe han også har gjort seinere. Men forbindelsen til jazz har jeg mest funnet i tilnærmingen til musikk og ikke minst valg av musikere. 

På det «In the Blue Light» reindyrker han en tettere samhørighet. Tittelen henspiller nok på dette. Sammen med vibrasjonene fra New Yorks jazzklubber, høres også inspirasjon fra Simons vennekrets innen klassisk- og samtidsmusikk.  Allerede på «Hearts and Bones» skrev Philip Glass en nydelig sekvens til avslutningen av «The late Great Johnny Ace». Så dette er ikke nytt for ham.

Plata utforsker spenningen med å la låtene finne nye klangbunner og resonans i relasjon til to tradisjoner som både beveger seg mot hverandre og fra hverandre. Ikke ulikt noe Joni Mitchell kunne ha gjort.

«Rene and Georgette Magritte with Their Dog After the War» følger samme arrangement for stryk og blåsere som under konserten i Spektrum. Han spiller selv elektrisk gitar. Hvem kan la være å elske denne låta? «Questions For The Angels», som han også spilte i sommer, er ren og skjær trollmannskunst. «Love» med Bill Frisell på gitar er et annet høydepunkt.

«Can´t Run But», med nytt arrangement for stryk og treblåsere, er sensasjonell. Det er en balansert jazzfeeling på «How The Heart Approaches What It Yearns». Her skimtes inspirasjon fra Van Morrison, som er kjentmann i disse traktene.  «Darling Lorraine» er som en liten film eller en god bok. Du kan velge selv.

Lyden er gjennomført sikker og levert av hans gamle kompis Roy Halee. De kjenner hverandre helt tilbake til innspillingene med Simon & Garfunkel. I selvbiografien til Graham Nash beskriver Nash et besøk i New York, mens hans ennå var med i The Hollies. Han var invitert til studio under miksinga av ei Simon & Garfunkel skive. Til sin store overraskelse deltok ikke bare Paul Simon aktivt med innspill og føringer i prosessen, men fikk også lov til å ha labbene på den store konsollen og skru lyd!  En slik vederstyggelighet var helt utenkelig og sannsynligvis så nær strafferettslig forfølgelse du kunne komme i Abbey Roads mer kliniske studiomiljø.

Jeg kan vanskelig kritisere Paul Simon for de valgene han har gjort på denne plata. Men jeg synes det er på låter som «The Teacher», som er vidåpen og faller utenfor kategorisering, at han lykkes best. Lengden på albumet er akkurat passe langt. Heldigvis er ikke vinylutgaven splittet over to parodisk tunge steinkaker.  Og for deg med begynnende eller fullt utviklet jazzallergi, kan denne skiva muligens avhjelpe situasjonen.