– Ingenting er som å høre på musikk sammen med Lou Reed. I det ene øyeblikket renner tårene over et vakker parti, i det neste slår han hull i lufta når riffet kicker inn, forteller en gammel venn, og vi får liksom bekreftet at Lou Reed virkelig var en av oss, en slags sjelevenn hvis musikk var mannen selv og ingen forestilling.

27. oktober. Det er fem år siden det ble våpenvhvile og full tilgivelse i rockmusikkens verden da gatepoeten og rock`n’ roll-dyret gjorde oss et stygt pek, et stikk enda verre enn det forhatte Metallica-samarbeidet «Lulu».

Stoiske Mr. Reed gikk hen og døde, hvilket bortimot var det eneste man ikke kunne forvente seg av fra den kanten, selv etter en velpublisert levertransplantasjon. Lous siste sukk forble altså «Lulu», den rabiate dødskampen fra 2011 som i dag høres langt mer spiselig ut; fortvilet, desperat, og gripende. Opinionen er også som vanlig i ferd med å svinge i artistens favør;

Lou leder an, vi følger motvillig etter. Bowie bemerket: – «Lulu» er Lous siste mesterverk, og vet man noe om kompisen Bowie så er det at han var framsynt. Døden forløste Lou Reeds anspente tak på sitt kravstore og til dels motvillige publikum. Alt han gjorde bestyrtet oss til siste strofe for han lå alltid så langt foran og vi trengte årevis på å fordøye hver utgivelse.

Reeds kjente musikk-viv Laurie Anderson, ble cirka 240 millioner kroner rikere denne sorgens dag i 2013, et beløp som kanskje gnager litt hos mang-en musikkjournalist hvis lille hevn over Reed etterhvert begrenset seg til regelmessig å bemerke at Reed (til tross for 13 gull, sølv, og platina plater) ikke selger like mange album som Bruce Springsteen.

Kan så være, men hvis man tar utgangspunkt i Spotify som toneangivende for artisters holdbarhet per i dag kan man (ved å slå sammen de tre hotteste låtene) lese at Lou Reed bortimot havner i klasse med giganter som Bob Dylan, Tom Petty, Bowie, og nettopp «The Boss». Med cirka 230 millioner spillinger svever Lou milevis over Tom Waits og Peter Gabriel (under 50 mill), Nick Cave, Patti Smith, Bryan Ferry/Roxy Music, og Leonard Cohen (60-90 mill), Alice Cooper, Rod Stewart, Neil Young og Iggy Pop (150 – 180 mill).

Lou selv hevdet alltid: «I’m playing for keeps» og det fikk han veldig rett i. Lou er bykjerna mot drabantbyen, hipstere mot flower power, mot landsbygda og alle de rettroende do-gooders. «City Slicker»-Lou Reed vakte nesten like mye irritasjon, avsky, og misunnelse som beundring, for han var ute av stand til ikke å representere storbyens innvoller. Han var aldri pressens yndling, ingen norgesvenn, heller ingen venn av etablissementet, hverken rødt eller blått (selv om han var konservativ og slik mistet sin første store kjærlighet Shelly).

Likevel ble han invitert til å spille live for Clinton i Det Hvite Hus og fikk en mengde store utmerkelser verden over, for den upolitiske merkevaren Lou Reed er global. Pressen ga opp å slakte Reed på samme måte som The Ramones etterhvert overmannet både pressen og folket. Likevel yndet musikkjournalister å underspille Lous betydelige kommersielle karriere; selv pop-perlen «Transformer» ble ved utgivelse slaktet i USA (på grunn av Robinson-klanen som nedla embargo) og sølvplata «Berlin» fra 1973 ble aldri benevnt som annet enn en fullkommen fiasko. Det ble aldri nevnt at den nådde 7. plass i UK og 13. i Frankrike.

Denne seige motarbeidelsen gjorde sitt til at Lou var, la oss si, mindre elskverdig i møte med disse «laveste form for eksistens» som han benevnte musikkjournalister. Som takk fikk han spikret et universelt portrett som vrang, kjip, og måtelig vellykket som plateartist.

Gidder man å lese 10 – 20 biografier, finner man ut at det sedvanlige skrekkportrettet stemmer dårlig. At flere sanger, endog hele album, hyller gamle venner og nye kjærester, var en tidlig indikasjon på sentimentalitet og på at den kvasse pennen og munnen bare var toppen av det episk romantiske isfjellet. I ettertid vet vi at han tok seg godt av gamle venner (- Lou always paid for everybody, even rent) som ikke var like priviligerte (en som var priviligert, og trolig litt storsnutet, David Bowie, fikk seg en solid omgang juling i full offentlighet i London 1979).

Kvinnene hans, inklusiv transen Rachel, var inspirasjon for det meste av musikken og livet hans. Men det er gjennom kunsten vi skal kjenne artisten, og det som umiddelbart slår en ved den familiære stemmen er at mannen formidler livet selv, for Lou Reed skånte aldri seg selv i møte med livet og ballasten ga han autoritet. Populærmusikk blir ikke mer autentisk, og kontakten oppleves personlig og skremmende nær.

Lou Reed-musikk er billedlig, underholdende, til og med slående dagligdags, og selv når selvironien råder kan det fort slå over. Ord båret fram av barberblad- baritonen kutter uvørent inn og det kan være vanskelig å unngå en krypende egenrefleksjon; fortrengt materie gis ny kraft av mannen som setter ord på det unevnelige. Det er en deltagende affære å lytte til Lou Reed, for lengre unna bakgrunnsmusikk er det umulig å komme. Lou Reeds kànon er art mimmicking life, en emosjonell berg og dalbane – ikke for de lettskremte.

Neste uke blir det gjennomgang av Lous viktigste album – del 1…