Hvorfor er disse sangene så bra? (5)


Hvorfor er disse sangene så bra? er en serie om sanger som kanskje du også liker.

Så ofte som mulig vil Popklikk legge ut en sak om låter vi elsker. Sangene havner i en felles spilleliste, som vokser etter hvert som nye låter melder seg i redaksjonen. Spillelista ligger alltid nederst i saken.

Denne gangen har Popklikk-Eivind skrevet en en aldeles praktfull artikkel om fire låter som han har valgt å kalle «Reisende på idealtid».

Les flere «Hvorfor er disse sangene så bra?» her.

Jerry Garcia : «Run for the Roses»
Jeg synes Jerry Garcia er best når han IKKE spiller med Grateful Dead. Det er noe fint som skjer med stemmen hans når han slapp seg løs på egen hånd. Det er denne perioden fra midten av syttitallet og litt inn i neste tiår som jeg liker best – enten med Garcia alene – eller med Grateful Dead. I det fjerne hører jeg et orkester av protester fra sinte Dead-heads, men heldigvis i mindre grad fra Popklikks lesere. Tusen takk.

«Run for the Roses» er en deilig smittende sang. Den gjør meg glad. Budskapet er at hvis du ikke deltar, kan du heller ikke vinne pokalen eller motta rosene, for innsatsen i dette fantastiske løpet som heter «livet» og som vi alle har kvalifisert oss til å delta i. Selv er jeg tilhenger av «idealtid» Det er en konkurranseform som dessverre i liten grad benyttes. Espen Askeladd er en utmerket representant for idealtid. Jeg vil minne om at det var Espen som til slutt vant prinsessen. Brødrene som kom fortest fram – verken fant eller vant noenting. Jeg liker å utforske omveier og de små stiene. På denne låta lytter jeg med undring til den synthaktige gitarlyden, men uten at det har noen sammenheng med det jeg har skrevet til nå; annet enn at Jerry Garcia faktisk spiller på idealtid! 

Badfinger : «Lonely You»
Det er mulig å bli forelsket i et poporkester. Jeg var betatt av ideen om Badfinger. På samme måte som med The Beatles eller Fleetwood Mac. At de fantes – at denne historien skjedde. Legenden om Badfinger er alt som en rørende og tragisk historie om musikk og unge mennesker kan handle om. Det er nesten så en tåre titter fram i øyekroken når jeg skriver dette, men å bli rørt av egne ord er pinlig. Jeg tar to til tre minutters selvkritikk, og er tilbake om litt.

«Lonely You» er en veldig vakker sang. Det er min favoritt med Badfinger. Her forventer jeg et nytt orkester av protester, men denne gang fra Popklikks lesere. Jeg elsker Joeys gitarsolo. Et par tiår senere i musikkvideoens rike ble slike gitar-soloer utført med lang frakk i sterk vind. På en fjelltopp. 

Min kjærlighet for Badfinger og den åpenbare popmusikken var jeg som regel alene om. Det kunne bli karakterisert på denne måten; «dette er sånn musikk som Eivind liker» eller «dette er bare helt Eivind! ». Til det første utsagnet har jeg respondert slik pensjonister i en viss alder og beskaffenhet gjør; «Jeg synes ikke noe om det!» Det andre utsagnet derimot er jeg postivt innstilt overfor. Det er nesten som en hederstittel (eller en fortjenestemedalje, for godt utført løp i idealtids-klassen).

Barbro Hörberg: «Ögon kjensliga for grønt»
Kanskje er Bergen en liten versjon av Barbro Högbergs Stockholm, men med bygninger som faller fra hverandre og driver ut mot havet. Været er tøffere her. 
Hörberg var litt eldre enn andre svenske sekstitallsartister. Hun sang og skrev masse fint. Her er chansons-inspirert skandinavisk tristesse om overgangen fra regntunge gater til våren med kastanjer i blomst.

I Bergen ligger vi litt foran Stockholm med tanke på vårens ankomst. Nå spirer krokuser og påskeliljer. Men i vinter har jeg kunnet slå fast at Bergen er inspirasjonskilden for «Lake-town» som er byen under fjellet der dragen bor i filmene om «The Hobbit»  Et sted der alt er vått og grått og fargene fra fordums storhet har blitt vasket bort, mens byen sakte går i oppløsning. Bergen er slik, fascinerende og spennende; med underlige små hus, smug, brostein og mystiske butikker. Byen der Bilbo møter Harry Potter. Til slutt.

Johnny Nash: «I Can See Clearly Now»
En gang for lenge siden ble jeg med en venn, som uventet hadde solgt en gravemaskin til lensmannen på Tromøya. Vi dro avgårde på ettermiddagen, som den mest naturlige ting å gjøre. Turen nedover gikk på beste vis. Vi var høye på det meste, senere hos lensmannen og gjennom natta på et utested i Kristiansand. Returen neste dag ble av den pinefulle sorten. Nå la vi merke til hvor infernalsk det bråkte fra motoren på lastebilen. Det var påkrevet med lindrende tiltak – noe som kunne jevne ut støyen og gi den lange kjøreturen en anelse fløyel. Vi stanset på en bensinstasjon for å se etter egnet musikk. Musikkutvalget var begrenset. Stemningen ble ikke bedret da jeg veltet snickers-reolen, som sto ved siden av kassettene. Her var veldig mye Bjøro Håland og svensk dansemusikk. Valget sto mellom to «best of» samlinger, en med Johnny Cash den andre med Johnny Nash. 

Vi satset pengene våre på Nash og at lettbent reggae ville fungere smertestillende gjennom motorstøy og lyden av bankende hoder. Første spor ut het «Guava Jelly» Det var også slik vi følte oss. Men til vår overraskelse oppdaget vi noe inne i «I Can See Clearly Now» Det var noe som åpnet seg. Vi spolte tilbake og ventet i spenning på om det skjedde igjen. Det gjorde det. Igjen og igjen. Inne i denne sangen åpnet det seg et parti som modulerte seg vakkert og renset hodene våre. Musikken trekker uværet til side, og på hver sky sitter engler med piler og bue. Men de skyter ikke. De smiler til deg. 

I dag morges før «åsene har blitt åser og trærne har blitt trær» åpenbarte det seg en skyformasjon mot det blåsvarte scene-teppet på himmelen; for første og eneste gang på denne måten – akkurat slik. Det åpnet seg. Alt åpner seg. Dette dyrebare livet; for reisende på idealtid.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1654