4179B62E-DE45-4440-AFD8-574FD77A4158Bob Marley spilte i Horten sommeren 1978 på «Kaya»- turneen. Jeg var til stede – men mest som et uklart øyenvitne. For ikke bare var jeg forelsket – jeg var ulykkelig forelsket. Utfordringen var at vi fremdeles var sammen. Noe vi begge visste ikke ville vare.

Sånn sett var «The Trenchtown experience» lite musikalsk minnerik. Plassen var full av folk som danset og sang i regnet. Men det nådde liksom ikke fram til meg. Alt var ute av fokus og opp ned. Det lille jeg forsøkte å uttrykke – i den grad jeg klarte å si noe i det hele tatt; var som å trekke tenner hos tannlegen. Ikke et ord falt heldig ut. Jeg ønsket at regnet skulle skylle meg bort. Først som sist. Her var nederlag i hver dråpe. Sånn sett er mitt forhold til Bob Marley todelt. Det er sangene fra de tidlige platene – og det er sangene fra «Kaya» som det var vanskelig å unngå den sommeren – og som søsteren min spilte hele tiden. Det gjorde det ikke bedre.

Jeg må spole litt tilbake. Tre år tidligere hadde Bob Marley og Bruce Springsteen hver sin gjennombruddskonsert i London. Nærmest som kronings-seremonier på henholdsvis The Lyceum og Hammersmith Odeon. Det var slikt jeg kunne lese om. 

På Lyceum-konserten lå røyken tjukk, grønn og gylden – ikke bare på scenen – for hele bygningen inhalerte, danset og beveget seg på den måten konserthus kan – men sjelden gjør. Springsteen traff meg aldri på samme måte som Marley gjorde med musikken sin. Jeg var ikke alene om det. Peps Blodsband spilte flotte tolkninger av sangene hans på svensk. 

Marley-platene kom ut på Island Records. Denne etiketten, som var et kvalitetsstempel alene, hadde sin opprinnelse på Jamaica. Her var godsakene. Det finnes to versjoner av «No Woman No Cry».

Det er en studioversjon på «Natty Dread», som er et av hans fineste album – men den funker ikke helt der. Det er en rytmeboks som gjør rytmen litt stiv og rar. Det er live-versjonen fra Lyceum-konserten vi kjenner best. Mange av disse sangene var spilt inn en eller flere ganger allerede før jeg ble kjent med med dem. Men det skjedde noe underveis – som den engelske versjonen av «Concrete Jungle» der en studio-gitarist gradvis løsner på snippen, og lar det stå til til med en sjelden flott gitarsolo som matcher sangen perfekt. 

Den låta åpnet mine prog-rock infiserte øreganger for reggae-musikkens virvlende herligheter. Bevegelsen under overflaten. Å bli forført av The Wailers er å oppdage at musikken danser inne i kroppen! Slike ting. 

Bob Marley and The Wailers traff syttitallet og ristet det – ettertrykkelig! Dette er også musikk som kommuniserer en dyp spirituell bølge. Rastafarianism er ikke en unnskyldning for å røyke dop. Det er en form og et utrykk. Inni er det den samme felles enheten som lever i alle spirituelle uttrykk, eldgamle som nyere. Og for å støtte meg til Robert Nesta Marley: når denne bølgen treffer deg, føler du ingen smerte – bare glede og takknemlighet.