El Cuero

El Cuero

I løpet av ett år produseres det så mye kvalitetsmusikk at enkelte album forsvinner under den berømte radaren. Har dere for eksempel brukt tid på følgende fem album, de siste vi presenter før vi ruller ut den røde løperen for platene vi mener var de beste i musikkåret 2017.

El Cuero:  For All Remaining Days

Bandet ble startet i 2005 og den nye plata, den femte i rekka tror jeg, foreligger i lekkert mørkt tre-design utbredt cover og er alt beviset du trenger for at El Cuero fortsatt er et av Norges beste rockband også på plate, i avdelingen uten metalliske eller andre smakløse og irriterende tilsettinger.

Ren rock. Skrevet, spilt, sunget og produsert uten andre pretensjoner enn å få det det til å høres så fantastisk ut som et samspilt rockband kan gjøre.

Jeg har sett El Cuero spille live ved flere anledninger og det har alltid, ALLTID, vært en nær-livet opplevelse. En musikalsk trapes-act som kan gjøre en hver tilfeldig tilskuer til en troende.

Det er, oppsiktsvekkende, flere band som kan legge beslag på tittelen «Verdens beste rockband». El Cuero er det eneste norske rockbandet som jeg med hånda på hjertet kan si er «Verdens beste rockband». Der og da, når jeg ser dem (Tom Skjeklesæther).

”Love Is The Greatest Compass”

”Love Is The Greatest Compass”

Pogo Pops:  ”Love Is The Greatest Compass”

Det er så utrolig deilig, og ikke minst hyggelig, å ha Pogo Pops tilbake i praktslag. Og tro oss, bandets første album på fem år, ”Love Is The Greatest Compass”, er langt bedre enn mye av den popmusikken som herjer listene verden over.

Popklikk er ikke snauere enn at vi, etter noen runder i den berømte tenkeboksen, konkluderer med at dette trolig er bandets beste plate noensinne.

Jepp, vi snakker karrierehøydepunkt sånn cirka 27 år etter at bandmedlemmene så hverandre dypt inn i øynene og sverget evig troskap.

”Love Is The Greatest Compass” er faktisk så diggbar, lekker, sjarmerende og fnisefin, at alle musikkjournalister med respekt for yrket sitt, burde ha den med blant årets beste plater når 2017 forsvinner inn i evigheten (Espen A. Amundsen).

Årsbeste fra Lee Ann?

Årsbeste fra Lee Ann?

Lee Ann Womack: The Lonely, The Lonesome & the Gone (Ato records)

Womack er en sublim country-soul-sangerinne, en som har like mye Dusty Springfield i seg som Tammy Wynette. Womack og ektemannen Frank Liddell, som er produsent (Miranda Lambert), har pakket med seg innspillings-utstyret fra Nashville og slått på strømmen i Womacks hjemtrakter i Øst-Texas.

Det handler først og fremst om stemmen og den delikate produksjonen. Som både tar i bruk de beste elementene fra country og soulmusikkens møtepunkter på 60-70-tallet og nyttiggjør seg moderne grep. Derfor er dette ikke bare en glimrende øvelse i nostalgi, Womack og Liddell, makter å fyre opp denne plata med en flom av spennende arrangements-idéer og vokalkunst fra aller øverste hylle.

The Lonely, The Lonesome & the Gone er rett og slett en av årets sterkeste plater. Selvfølgelig kan vi stole på ordentlige countrysangere når det kommer til å servere oss ekte soulmusikk (TS).

Soul-grabben

Soul-grabben

Curtis Harding- Face your Fear (anti-)

Her hagler det av klassiske wah-wah-gitarer, men også av synth-slinger og andre rocka grep som du ikke finner så ofte i gammel soulmusikk. Harding har en svært fleksibel stemme, i åpningskutttet, «Wednesday Morning Antonement», høres han nesten ut som en David Bowie.

Mens texaneren Leon Bridges hentet mye fra 60-talls-soul på sitt applauderte debutalbum, Coming Home, er det 1970-tallet som altså er Curtis Hardings kreative jaktmarker. Uten at dette på noen måte blir ren nostalgi.

Musikk for folk som vil videre etter at soul-revival-sangerne Sharon Jones og Charles Bradley har gått bort. Face your Fear er ambisiøs 2017-soul som vet svært godt hvor den kommer fra (TS).

Et nydelig album

Et nydelig album

Ricky Ross: «Short Stories, Vol.1»

Ross lager låter som nekter å forlate åstedet, et åsted fylt med knuste hjerter, store drømmer og hjertevarme historier. De enkle arrangementene er så presise og nydelige at Ross’ følsomme stemme treffer lytteren med ekstra pondus. Noe som igjen tilfører låtene en intens inderlighet få andre artister kan slå i bordet med.

En gang for lenge siden sang et band som begynner på Green og slutter på Red «I was arrested by your beauty», ord som på perfekt vis beskriver mine følelser for låtene på «Short Stories, Vol. 1». Låter som forteller historier man blir grepet av. Som for eksempel melankolske «I Thought I Saw You» (med skjelvende strykere) og dypt sjarmerende «Only God And Dogs».

Ricky Ross’ siste musikalske reise så langt er, foruten å være en gave til musikkelskere, et utmerket eksempel på at det enkle er mer enn godt nok. For stort vakrere enn dette blir det ikke (EAA).