Nok en glimrende plate fra Popklikk-favoritten Aimee Mann.

Hellige hasselnøtt for ei skive!

Endelig er hun tilbake, Lytteluas store favoritt: Aimee Mann. Lua og jeg har satt oss ned i solskinnet foran postkassa med en iskald Pommac. Bladene faller med verdighet og ynde, og Lua er så spent at han sjekker posten hvert femte minutt selv om vi sitter 20 centimeter fra postkassa og postmannen har for vane å bære en signalrød uniform.

– Han kan jo ha lista seg inn bakfra, prøver den lille lueskrotten når jeg ber han slappe litt av. Men Lua, som har oppholdt seg to måneder på et hvilehjem i Firenze, er langt fra avslappet. Han er, når sant skal sies, i langt verre form enn da han dro. To måneder med smugler- Pommac har nesten fått stakkaren til å rakne.

– Fire år siden sist, hva trur u’a? Tipper det er en klassiker denne gangen også. Lua speider etter røde fartøyer med den spesiallagde fuglekikkerten han kjøpte i den lille byen med det store hjertet, Siena.

– Jeg har hørt…

– Hold kjeft! Jeg vil ikke vite noe din helvetes pungrotte.

På grunn av strømmingstjenestene har jeg allerede hørt Aimee Manns nye album tre, fire ganger allerede. Men fordi Lyttelua tviholder på det fysiske formatet, sitter vi foran postkassa og fryser tåneglene av oss. At jeg verker etter å fortelle ham at «Charmer» er et nydelig popalbum proppfullt av klassiske Mann-låter, blåser den vrangstrikka Lua i.

«Charmer» får meg til å tenke på de fine tingene i livet. Som for eksempel hengekøyer, solnedganger, en kasse Ringnes og Eric Cantona. Dama som kanskje er mest kjent for låtene på filmklassikeren «Magnolia» forsetter nemlig å pøse ut sofistikert pop med en touch rockefot.

Låter som «Labrador», «Barfly», «Soon Enough», «Disappeared», «Gumby» og Supertramp-tangentene på «Crazytown» fungerer dessuten utmerket som musikalsk akupunktur om man skulle være så uheldig å falle ut av hengekøya når øl-kassa er tom. At duetten med James Mercer fra The Shins, «Living A Lie», får meg til å drikke årgangsvin rett fra flaska er ikke akkurat med på å dempe lykkerusen. Hellige hasselnøtt, for ei skive!

– Faen, kommer’n ikke snart a, spør Lua akkurat i det lua til postmannen kommer snikende rundt hjørnet med den dyrebare konvolutten i hånda. En konvolutt luetassen har venta på i fire år.

– Tror du det finnes en Gud? Spør Lua lettere dehydrert etter å ha tømt huet for gledestårer. En som kan trøste meg når tingenes tilstand ramler av stolen og rett ned i dass? For det ække akkurat sånn at man hver dag blir servert styrkedråper som «Charmer», lissom.

– Nope. Du må nok stole på deg sjøl, Lua.

– Og Aimee Mann.

– Og Kevin Rowland.

– Og Leo Sayer.

– Og Plura.

– Og Johnny Thunders.

Og slik holdt vi det gående til den lille tassen fire timer senere nok en gang hang på tørkestativet med en pommac-ånde selv mannen med svovelstikkene ville hoppet tau over.