Foruten å trosse naturkreftene har Håkan Hellström forelsket seg i en synthlyd og sluttet å høre på Morrissey
 
 (Gøteborg) De viltre krøllene spretter fram fra lua. Med solen i øynene smiler han mot oss. Etter å ha fortalt at han føler seg beæret av at vi har reist helt fra Oslo for å intervjue ham i Gøteborg, føyer han nesten umerkelig til at det er bursdagens hans.

Håkan Hellström

-I kveld skal jeg feire dagen med pizza sammen med dama mi og barna våre. Og så skal jeg se PSG-Barcelona sammen med en kompis. PSG risikerer å få skikkelig juling i kveld, forteller han i det vi setter oss ned i en jovial liten fiskerestaurant håndplukket av bursdagsbarnet selv.

– Ja, gud, ja. Jeg vandrer hele tiden mellom forskjellige aldre når jeg skriver, svarer Håkan på spørsmål om han som 39-åring fremdeles kan skrive låter som en 17-åring.

– Har jeg opplevd noe en gang, kan jeg skrive uendelig mange låter om den samme opplevelsen og følelsen. Personene i tekstene mine er inni meg hele tiden. De er nesten som romanfigurer. 

Ny plate og tur til Cannes

Det er 13 år siden Håkan Hellström debuterte som soloartist med ”Känn ingen sorg for mig Göteborg”, en plate som plasserte ham øverst i det nordiske musikkhierarkiet. Noe som må ha føltes litt rart for en fyr som før det hadde spilt trommer i Honey Is Cool og bass i Broder Daniel. Hellströms skramlete og melodiøse musikk, med tekster hentet fra hans egen hverdag, traff det nordiske folk med en sjelden kraft. Noe som igjen har ført til en peishylle stappfull med priser, utsolgte konserter og plater som har solgt til både gull og grønne skoger. Den 19. april slapp romantikeren fra Göteborg sitt sjuende studioalbum, ”Det kommer aldrig va över för mig” og i juli settes ”Känn ingen sorg” opp på kinoer i Sverige. En film som er basert på Håkan Hellströms karakterer, tekster og sanger.

Håkan forteller stolt at han skal til filmfestivalen i Cannes, at ”Känn ingen sorg” kan minne litt om ”Mamma Mia” og at han er utrolig fornøyd med at gøteborgeren Thomas von Brömssen spiller en av rollene.

– Jeg kjenner meg urovekkende godt igjen i filmen. Foruten karakterene finnes det også likheter med det virkelige livet. ”Känn ingen sorg” blander fiksjon og virkelighet akkurat som jeg gjør når jeg lager låter.

Det er vanskelig for Håkan å skrive om følelser om de ikke er selvopplevde. Og sånn sett er han i låtene sine hele tiden. Persongalleriet hans er en blanding av fri fantasi, egne opplevelser og personer hentet fra virkeligheten. Når man hører den nye skiva tror Håkan likevel at mange vil forstå at han først og fremst er en låtskriver som føler veldig sterkt for figurene han beskriver.

-Om man lærer seg noen akkorder på gitaren og å rime sånn noenlunde i tenårene finnes det ingen grenser for hva man kan utrykke. Jeg var definitivt en av dem som ikke klarte å utrykke visse ting i det virkelige livet. Jeg har alltid sett på pop- og rock-låter som et sted som utrykker hvordan livet burde være og ikke nødvendigvis hvordan det er.

Derfor elsker han filmer som «Singing In The Rain» og «Saturday Night Fever» der man vrenger litt på virkeligheten.

-Miljøet i «Saturday Night Fever» er i utgangspunkt tøft, men etter et øyeblikk på dansegulvet lykkes man med å glemme akkurat det. Jeg er svak for sånne ting og har bygd små fantasiverdener i hodet siden jeg var liten.

 

Endelig ute med ny plate!

Nødutgang og en lykkelig slutt

Det er viktig for Håkan at det tilbys en nødutgang eller et lysglimt når han hører på musikk. Noe som også gjenspeiles i hans egne låter. Ting skal helst løse seg og ha en lykkelig slutt. Om han ser en film som slutter helt tragisk slenger han den i veggen. Det er få ting som gjør han mer opprørt enn når noen låser døra og hiver nøkkelen.  

-Når man vet hvordan livet slutter synes jeg det er så jævlig unødvendig. Man behøver ikke å få det slengt i trynet når man forsøker å koble seg bort fra den vitenskapen. Da er det mye bedre med ”Star Wars” som har en lykkelig slutt. Eller ”Livet er herlig”. En i utgangspunktet mørk film som viser at man kan lyve seg til noe vakkert og bedre selv om man vet at det går til helvete. En tematikk som også gjenspeiles i mange av låtene mine. Samtidig er det også alltid rom for tro og tvil i det jeg gjør.

På den forrige og den nye skiva har Håkan vært opptatt av helheten. Noe han aldri var tidligere. Som artist ønsker han hele tiden å utvikle seg å gjøre ting annerledes og bedre.

-I en tid der oppmerksomheten mer og mer retter seg mot enkeltlåter, enkle triks og overflate, setter jeg stor pris på artister som går i en helt annen retning.

Helhetsfølelsen finnes først og fremst i tekstene. Noe som bringer oss over til tittelen på den nye plata, ”Det kommer aldrig va över för mig”.

-Når kjærligheten er på sitt sterkeste trosser den alt. Den kjemper mot bedre viten, man blir alltid en idiot når man blir forelsket. Det er når kjærligheten og livsgnistene er som sterkest at blomster kan vokse gjennom asfalt. Alle vet jo at det kommer til å ta slutt, men jeg klarer ikke å la være å trosse naturkreftene. De fleste låtene på plata kretser rundt dette temaet.

Færre instrumenter og synth 

Det tas ikke i bruk så mange instrumenter på ”Det kommer aldrig va över för mig”. Unntaket er ”Valborg” der en gitar, en bass, en vispetrommis og et orkester på 30 personer overfaller lytteren.

-Ørene mine blir trøtte om for mange instrumenter trenger seg på. Jeg vil at det skal være sparsommelig. Derimot er plata ganske elektrisk. Det er større gester og mer arena.

Når vi begynner å grave oss ned i nerdeuniverset stopper Håkan litt opp. Selv om han kjenner hver minste detalj på plata, har han et ambivalent forhold til å forklare hva han har gjort og hva som vil oppleves som annerledes for lytteren. Han vil helst ikke anmelde sin egen skive, det kommer andre til å gjøre. Han trenger litt drahjelp. Og med stikkord som studioskive, 80-talls sound og synther, iler ordene ut av munnen hans.

-Det er i stor grad en studioskive. Bare en låt, ”Tänd strålkastarna”, er spilt inn live. Resten er bygd i studio. Bruken av hvert eneste instrument er grundig gjennomtenkt. Akkurat det med synthene henger nok sammen med at det er en studioskive.

For kjapt å teste ut låtideer brukte Håkans og hans medsammensvorne den første og beste synthlyden de likte og som de følte passet. 

-En lyd jeg forelsket meg i, jeg syntes det hørtes så mektig og stort ut og at det passet godt til musikken. Så vi brukte den på ganske mange låter.

Hørte du på synthmusikk da du var yngre?

Niks, ingenting! Jeg likte hardrock og heavy metal på 80-tallet. Men man var jo omringet av synthmusikk på den tiden, så uansett hva man syntes om den finns den på en eller annen måte i ryggmargen. Da jeg ble tenåring og kvisene spratt fram på slutten av 80-tallet, begynte jeg å høre på The Smiths.

En fremmed fugl 

Håkan trosser naturkreftene!

For mange vil nok ”Pistol” fremstå som en fremmed fugl. Den finurlige synthlyden og 80-tallsstemningen som bygger seg opp gjennom låta, er ikke hverdagskost i Håkan Hellström diskografi.

-Jeg elsker ”Pistol”, men den er ikke typisk for skiva. Da vi var ferdig med låta lurte jeg på hvor den egentlig kom fra. Det begynte med at Johan (Forsman-Löwenström) hadde en melodi i skallen da han våknet som han programmerte inn med en gang han stod opp. Låta ble skrevet på cirka et døgn.

Håkan forteller at det ofte dukker opp en sånn låt per skive. Resten av sangene må man kjempe mer med. Som for eksempel ”Fri till slut” som han har brukt 15 år på å ferdigstille.

Melodiøse og tidvis poppete ”Street Hustle”, sender tankene til New York og artister som Lou Reed, John Cale og The Velvet Underground.

-Referansene du viser til er midt i blinken. Baker du inn mitt tryne og slenger Iggy Pop og Bowies ”Heroes” i deigen, så har du låten.

Helt fra starten av karrieren har Håkan, godt hjulpet av musikkens kraft, prøvd å gjøre triste steder og miljøer i hjembyen sin mer fargesprakende og fantastiske enn det de egentlig er. Noe ”Street Hustle” er et godt eksempel på. 

-At New York er den røde tråden i låten stemmer. Men det er New York plassert i Gøteborgs gater. 

-Hvilke gater er det du tenker på?

-Homsekvarteret i Gøteborg, svarer Håkan og smiler bredt når oppfølgingsspørsmålet er om han tuller. Noe han ikke gjør. 

-Alle låtene på ”Det kommer aldrig va över för mig” er på en eller annen måte kjærlighetssanger. Jeg får ideer til låter hele tiden, og av og til kan de virke helt vanvittige. Men jeg synes likevel at det finnes en oppriktig følelse av romantikk og kjærlighet i dem.   

-All kjærlighet er ikke ung og heteroseksuell. Det lages veldig få homselåter og ”Street Hustle” er jo nettopp det. 

-Er det din første homselåt, eller?

-Ja, det er det jo, svarer Håkan og ler så godt at krøllene hopper opp og ned.

-Jeg prøver aldri å holde igjen når jeg lager låter, jeg tar i mot de bildene som kommer, fortsetter han når latteren har lagt seg.

– Jeg sitter og spoler sammen historier. Det som er typisk for denne skiva er at nesten alle låtene fungerer som små kortfimer. Noe som er helt nytt for meg.

Helhetstenkningen, synthlyden og kortfilmene er med andre ord nye sider ved Håkan Hellström anno 2013. Men det finnes enda en ny side fansen vil bite seg merke i.

-Plata er betydelig mer variert vokalmessig. Jeg føler at jeg ikke lenger behøver å ta i så mye at det sprekker hver gang. Det har ikke vært bevisst, jeg fant bare et spor jeg likte også fulgte jeg det. Da jeg begynte å lage låter følte jeg at den eneste måten å nå gjennom bruset på var å synge i en så høy toneart som mulig. Jeg tenkte at det var den eneste måten folk kunne oppfatte hva jeg sang.

 

Morrissey

Foredragsskrekk og Morrissey

Å opptre foran 30 000 publikummere er ikke noe problem for Håkan Hellström. Man da han som tenåring skulle holde foredrag foran klassen hadde han ikke den samme stålkontrollen. Det gikk ganske enkelt ikke, det var kanskje to-tre fraser før luften gikk ut av ham. Det føltes så ille at han selv i dag nesten ikke klarer å formulere hvor vanskelig det var.

-Fra en dag til en annen tok det helt overhånd, jeg klarte nesten ikke å si noen ting og det ble veldig pinlig. Og etter det forsvant ikke den følelsen.

Først da han hang på seg en gitar og begynte å skrive om foredrag til låter forsvant det.

-Men om jeg sitter og venter på tur i en gruppe for å presentere meg, så går det ikke. Jeg har ikke prøvd på mange år, så jeg vet ikke… jeg havner ikke i sånne situasjoner lenger…

-Hvordan hadde du klart deg på Idol?

– Jeg hadde trolig ikke klart å synge foran dommerne engang. Så jeg er diskvalifisert umiddelbart i et sånt program, selv om jeg er en av dem det går best for her i Sverige.

Håkan Hellström har alltid vært en musikknerd selv om han som småbarnsfar til to gutter ikke lenger har så mye tid til musikknerding. I oppvekståra var platesamlinga til storebroren en stor inspirasjonskilde. Etter hvert fremsto band som Eldkvarn og The Jam som store favoritter. Men den største av dem alle var likevel Morrissey og The Smiths. Det finnes trolig ingen artist som har satt sterkere spor i Håkan enn Morrissey. Men er forholdet like sterkt i dag?

-Jeg kan fremdeles kjenne meg igjen i mye av det han synger om. Men jeg hører aldri på Morrissey lenger. Jeg synes det er for slitsomt å forholde meg til problemene hans. Jeg holder ikke ut folk som bare svartmaler. Visste du forresten at Morrissey nesten bare hører på gamle 60-talls låter om lykkelig kjærlighet selv, fortsetter Håkan som akkurat har lest en biografi om den gamle helten sin.

-Det finnes ikke et gram smerte i låtene han hører på. Og jeg har det på akkurat samme måten, sier Håkan med en viss undring.

-Låter med masse problemer lytter jeg aldri på. Jeg vet hva slags liv jeg har og jeg hanskes med det hver dag. Jeg vil ha ”a good time” når jeg setter på musikk og en fin melodi som får meg til å tenke på smaken av det første minuttet av en tyggegummi.

Tiden flyr, også i Gøteborg. Etter nesten en og en halv time spretter det siste spørsmålet over bordet og forvirrer Håkan såpass at han svarer med lett oppsperrede øyne. 

-Jeg tenker ingenting rundt det med trender. Jeg forsøker ikke å henge meg på trender, men går heller ikke i mot dem.

Han tenker seg om og sender ut et lite smil.

-Hvem vet? Kanskje jeg bestemmer meg for å lage en låt uten instrumenter. En låt der man kun kan bruke munnen.

Og vips er han i gang med å fremføre et relativt nyskapende musikkstykke kun ved hjelp av munnen.  

-Det er kanskje ikke trendy nå, men hvem vet, kanskje det blir en trend, ler Håkan og trer lua over skogen av mørke krøller.

Håkan Hellström rusler alene gjennom gatene. Han er på vei hjem for å feire gebursdag. Folk smiler og en bil ruser motoren i det han passerer den. En brummende lyd som kanskje er begynnelsen på enda en historie om de store følelsene som utspiller seg i byen han elsker. 

 Intervjuet er tidligere publisert i Dagsavisen.