thåstrøm-roskilde-06Joakim Thåstrøm er i byen. Giganten, poeten, mannen jeg kanskje respekterer mest av alle som låtskriver. Jeg er i sterk tvil om jeg egentlig bør gå.

Bakgrunnen er en opplevelse jeg hadde for ni år siden.

Roskilde. Lørdag den 1. juli. I 2006. Arena telt.

Jeg skrev følgende i min private anmeldelse:

«Jeg har kommet hjem. Hjem til Thåstrøm som spilte i ett av de svenske bandene jeg var aller mest opptatt av på 80-tallet, nemlig Imperiet. Jeg husker fortsatt alle løpeturene opp til Katrine Biering som bodde i et lite gult hus ved Besserud stasjon. Jeg kan ikke si at jeg fløy opp de bakkene på dårlige joggesko, men da jeg skulle gi Katrine en Imperiet-skive fra 1986 (Synd), ble jeg lettere på foten. ‘Østerns röda ros’ er da også med på konserten, først nå fatter jeg at den handler om Midtøsten.»


Konserten var overjordisk. Den var enden på en reise som for meg startet et halvt år tidligere:

«Skebokvarnsv. 209» ble gitt ut i november 2005. En oppvekstplate hvor Jokke Thåstrøm drar tilbake til drabantbyen Rågsved utenfor Stockholm og forteller historier.

Fantastiske selvbiografiske fortellinger. Jeg hørte på platen hver dag i ett år, der jeg putret av gårde til jobben i en rød Citroen C3.

thåstrom1Samme skive, om og om igjen. Ble aldri trøtt.

Det var den umiskjennelige raddisen, men en mykere utgave. Jeg trengte ham på vei til en absurd jobb på Aker brygge, i kontorlokalene til en eksentrisk millionær. Jeg klarte å holde jorda godt plantet i beina. (Eller var det omvendt?)

Joakim skriver brev til tiende etasje i egen høyblokk, han beretter om dikteren Dan Andersson som døde av forgiftning (Black Jim), legendariske Jeffrey Lee Pierce fra Gun Club. Og ikke minst om killen i «Främling överallt».

I teltet på Roskilde er det et enormt lysshow. Thåstrøm greier ikke stå rolig, men vandrer som en forvirret mann rundt på scenen; hendene og fingrene vrir seg i unormale stillinger. Det er den beste låten. Ren kakofoni-intro, resten magi.

Jeg skriker ut ordene, noe som nok irriterer publikum rundt meg grenseløst:

«Han hadde en pistol i sin garderob. Han skulle alltid visa upp för oss ungar när han var full.
Jag undrar vad han längtade efter
Jag undrar vad han drömde om
Jag undrar om han hade några vänner någonstans
Jag såg aldri någon»

Men det er «The Haters» jeg egentlig vil ha. Ikke den amerikanske kunsttruppen, men forløperen til Ebba Grøn. Navnet ‘Haterne’ varte knappe tre dager. Det ble erstattet med Ebba Grøn da Thåstrøm tjuvlyttet på politiradioen og fulgte politiets jakt på den tyske terroristen Norbert Kröcher. Den svenske polisen brukte koden «Ebba röd» frem til pågripelsen, da runget «Ebba grön»over eteren. De rakk imidlertid (ifølge låten) å få gitt ut en singel som The Haters to og et halvt minutters plast, sjutums singel svart vinyl.

Konsertversjonen er atskillig hardere enn studioversjonen, men fortsatt myk til «Pimme» å være. Han kjører på med spastiske fakter. Det var vi som skulle stå längst fram när hele skiten bare sa pang pang pang!

Noen år før har jeg sendt tre Ebba Grøn-LPer med postbudet til Gorm i Horten. Vi gikk i militæret sammen, og jeg lånte skivene. Hørte aldri på dem, men glemte heller ikke hvor de kom fra. Så en dag pakket jeg dem inn i brunt papir og sendte dem i retur, selv om Gorm og jeg hadde mistet kontakten for lenge siden.

Flyktsoda.

Flyktsoda, ta mej i land, sätt mej i brand, ibland, ibland, ibland.

Dette er hva Joakim gjør medthåstrom3 deg.

Men så er spørsmålet: Skal jeg forsøke å gjenskape den absolutt optimale Thåstrøm-opplevelsen? Eller er det fullstendig fåfengt. Jeg har jo sett ham etter Roskilde, flere ganger, men det har aldri blitt helt det samme.

Han spiller torsdag kveld på Sentrum Scene i Oslo. Siden «Skebokvarnsv. 209» har han sluppet tre skiver til. Det er overhodet ingen tvil om at det blir knallbra.

Likevel. Merker usikkerheten. Det er utsolgt. Orker egentlig ikke.

Jokke eller ikke Jokke?

Fanfanfan!